Ett eksempel: Det var mange og djupe hull på Torsetveien på sensommeren. Foto: Sverre Idar Lakså

Folk kan ikke kjøre i graut

Sortland kommune har forberedt innbyggere på at de må leve med dårlige kjøreforhold på kommunale grusveier i tida framover. Henvendelsene fra innbyggerne har vært mange, og det er ikke rart når folk opplever at de må snike seg fram og kjøre slalåm mellom hullene.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler. Flere veier er helt mettet av vann etter en ustabil vinter og mengder av regn. Fellesnevneren Sortland kommune selv bruker, er at det særskilt gjelder grusveier med dårlig drenering. Her setter man selv fingeren på problemet: Etterslepet på vedlikehold er stort.

Kommunen ber innbyggere og oppsittere om å hjelpe til selv, blant annet med å holde stikkrenner og grøfter åpne ved egen eiendom.

Sortland kommune er forsåvidt i godt selskap. Det finnes dårlige grusveier hos både nabokommuner og under Nordland fylkeskommunes ansvarsområde.

Sortland har også flere kilometer kommunal vei enn noen av naboene, inkludert flere kilometer uten fast dekke. Av totalt 124 kilometer kommunal vei, består 32 kilometer av grusvei, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Sortland brukte 151.000 kroner per kilometer kommunal vei i fjor, målt i netto driftsutgifter. Det er mer enn noen av kommunene omkring. Måler man netto driftsutgifter til kommunale veier per innbygger, bruker bare Kvæfjord mer.

Likevel holder det ikke. Det er kommunens ansvar å sørge for at veiene er farbare hele året, og man har også ansvar for at innbyggerne får blant annet hjemmetjenester og renovasjon, som begge er avhengig av at tjenesten kommer fram til folk.

I Sortland medgir man selv at man har veier som har vært uframkommelige – beskrevet som at veien er «nærmest som graut» nå i vårløysinga. De blir prioritert, men de legger også ifølge Sortland kommune beslag på uforholdsmessig stor andel av ressursene på teknisk.

Når man har slike veier, er man kommet ned på et absolutt bunnivå. Politikerne er lovet en rapport som skal beskrive tilstanden på grusveiene. Kunnskap om tilstandene kan være en begynnelse. Men det er ikke nok. Folk må komme seg fram, også i vårløysinga. Det krever en langsiktig satsing, og på sikt vil det antagelig betale seg dersom man slipper stadige nødtiltak på de dårligste veiene.

Det vil være naivt å tro at ei veisatsing ikke vil koste på andre områder. Men når hullene ligger så tett som nå, er det ingen vei utenom.