Artikkelforfatter: – Jeg ønsker dere alle Guds kjærlighet og fred i disse vonde dagene, skriver biskop i Sør-Hålogaland, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, i denne kronikken. Foto: Hilde Jørgensen

Frykt og kjærlighet

Av Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, biskop i Sør-Hålogaland

Siden torsdag 12. mars har vi vært i unntakstilstand. Politikerne sier at dette er den største krisen landet vårt har vært i siden andre verdenskrig. Og dette gjelder ikke bare oss i Norge, men hele verden.

Et virus smitter gjennom at mennesker puster på hverandre og er sammen. Det mest dyrebare i menneskelivet, fellesskapet, er nå blitt farlig. Vi må holde avstand til hverandre, vi må ikke være nær hverandre. For å bekjempe smitten, for å gjøre det gode må vi holde oss inne i husene våre og være minst mulig i kontakt med andre.

Alltid ellers sier vi at menneskelig fellesskap er et gode. Ikke nå. I hvert fall ikke det fysiske fellesskap. Det er et paradoks som er vanskelig å ta inn over seg, men vi MÅ det. For da kan vi redde liv.

For kirken er det å være fysisk sammen essensen i det kirken er og holder på med. Aldri før har vi opplevd at alle gudstjenester er avlyst i kirkehusene våre. Aldr før har vi opplevd at alle kirkene står tomme søndag formiddag. Viruset rammer midt i kjernen av kirkens virksomhet.

Myndighetene har bestemt regler for hvor mange som kan være sammen nå. Dette er forskjellig fra kommune til kommune, og det betyr at når noen skal feire dåp og vigsel, eller ha begravelse er det bare noen få som kan få delta.

Men Den norske kirke vil fortsatt tilby til dåp og vigsel, og vi vil legge til rette for begravelser. Akkurat nå er de kirkelige ritualene viktigere enn noensinne for mange mennesker.

Kirkehusene er lukket. Det er også helt motsatt slik vi ønsker det skal være. Men kirkene ligger der, og er i seg selv vitnesbyrd om tilhørighet og tro.

Hele denne situasjonen skaper mye frykt. Jeg tror vi kjenner på det alle sammen, frykt for fremtiden, for barna våre, for våre gamle, for økonomien, for hvordan viruset vil ramme. Kanskje den største frykten er at alt er så usikkert. Vi vet ikke hva som vil skje. I dette gode landet vårt er vi vant til å ha forutsigbarhet, de fleste av oss hvert fall. Nå lærer vi noe annet.

Også i denne krisen er det noen som rammes mye mer enn andre. De som er kronisk syke, de rusavhengige og de uten bosted, barn som ellers har skole og barnehage som et fristed fra et krevende hjemmemiljø, de som er langt fra sine, de som mister jobben, asylsøkerne og flyktningene som er her. Det er nå vår solidaritet settes på prøve.

Jeg er takknemlig for å bo i et velordnet samfunn som Norge i denne tiden. Jeg er takknemlig for kloke politikere, ja jeg velger å tro på dem og deres fagrådgivere. Jeg er meget takknemlig for alle i helsevesenet, dagligvarehandelen, lærerne i skolen, renholderne, apotekerne, transportfolka, forsvaret, politiet, redningsberedskapen, media alle som stiller opp for at samfunnet skal fungere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv om kirkene våre er stengt fysisk, er fortsatt kirken der. Det går an å kontakte kirkens ansatte på telefon eller mail, og på nettet er det digitale tiltak for både barn og unge og voksne i Den norske kirkes regi. Klikker du deg inn på kirken.no vil du kunne tenne lys, be en bønn, høre en andakt eller kirkemusikk og salmer. I Sør Hålogaland har vi en nettside som heter Den norske kirke Sør Hålogaland bispedømme. Der legger vi daglig ut både informasjon og stoff til hjelp i denne tiden.

Flere andre menigheter og kirkesamfunn gjør det samme. Gjennom NRK kan vi også delta i gudstjenester og religiøse programmer.

Jeg startet med å skrive om frykt. Ofte tenker vi at det motsatte av frykt er trygghet og mot. En amerikansk prest Nadia Bolz-Weber sier det litt annerledes: Kanskje det motsatte av frykt er kjærlighet?

Jeg tror hun har mye rett i det. Dersom vi nå bare tar inn over oss det vi er redd for, og det er mye, da blir veien videre nesten uoverkommelig. Men hvis vi leter etter de muligheten vi har til å gi kjærlighet slipper det inn lysstriper i mørket. Kanskje ikke så store, men like fullt lysstriper.

I kirken er vi nettopp inne i fastetiden, og i disse dager skulle konfirmanter i hele landet gått rundt med de lilla fastebøssene til inntekt for Kirkens Nødhjelp. I år blir innsamlingen digital. Dette er et eksempel på kjærlighet, vi kan fortsatt være med å gi til mennesker som har det så mye vanskeligere enn oss. Og det finnes mange som trenger vår støtte mer enn noensinne nå.

Det er mennesker i vårt nærmiljø som trenger oss, noen som handler mat, noen som ringer, noen som tilbyr seg å måke snø, noen som er der på den måten som det nå er mulig å være. Heldigvis er det mange som er oppfinnsomme på slike gode tiltak.

Kjærlighet er å følge de reglene myndighetene har gitt oss for å begrense smitten. Det er vår fremste oppgave nå.

Kjærligheten driver frykten ut, står det i Bibelen. Det er sterke ord som ikke så mange av oss klarer å ta helt inn over seg. Men de viser en vei videre. Og kjærlighet er også politiske veivalg, helseomsorg, digital skole, renhold og transport, alt det mennesker gjør for hverandre.

Jeg ønsker dere alle Guds kjærlighet og fred i disse vonde dagene.