Trengs vilje: NOF-leder Torbjørn Bongo.

Har vi vilje til evne?

Av: Torbjørn Bongo, leder av Norges offisers- og spesialistforbund (NOF).

Vi står midt oppe i en alvorlig krise. Den krever mye av oss alle: politisk ansvar og faglig evne, folkelig vilje og personlig oppofrelse. Å bekjempe Covid-19 krever at vi står sammen – i Norge, og i lag med andre. Pandemien er dødelig, den er krevende. Men korona er bare en krusning i forhold til hva en krig koster.

Vi så ikke pandemien komme. Vi var ikke forberedt på krisen. Klarer vi overhodet å se for oss noe enda og langt verre: en militær konflikt, i verste fall en krig? Er vi forberedt på dét – mentalt og fysisk; politisk, militært og økonomisk? Har vi evne til å ta til oss lærdom fra koronakrisen? Har vi vilje til å styrke evnen? Har vi politisk lederskap med mot, evne og vilje til ansvar? For sikkerhet og trygghet koster. Men konflikt og krig vil koste mye mer.

Krise?

En pandemi ville komme. Vi visste imidlertid ikke når og hvordan. Militære konflikter og nye terroranslag vil komme. Vi kan ikke vite nøyaktig når og hvor, men disse truslene – er normalt sett tross alt lettere å forutse enn et virus-overraskelsesangrep.

Vi har overlevd pandemier og verdenskriger. En pandemi kan vi bygge beredskap mot, en krig kan vi rett og slett forhindre – med vilje og evne, med vilje til evne.

Totalberedskap

For drøyt fem år siden tok NOF og NTL initiativ til prosjektet Forsvarslinjer, et ordskifte om sikkerhet og trygghet. Vi lanserte begrepet totalberedskap, som for lengst er innarbeidet i det politiske begrepsapparat. Senterpartiet la høsten 2017 fram et forslag om å nedsette en totalberedskapskommisjon. Regjeringspartiene viste ikke vilje til ansvar, og stemte det ned. En kommisjon hadde ikke forhindret krisen vi nå står oppe i, men den ville ha høynet bevissthetsnivået. Kanskje også beredskapen. Senterpartiet har fremmet forslaget på nytt, og det ligger til behandling i Stortinget. Jeg tar det som en selvfølge at et samlet storting tar ansvar – denne gang.

Trusselbildet

Utviklingen er i dag alarmerende på flere fronter, også i vår egen del av verden. Stormaktsrivaliseringen skjer nærmest i vår egen skjærgård. Vi blir stadig utsatt for cyberangrep og desinformasjon. Vi kan ikke ignorere at demokratiske verdier utfordres, at det europeiske byggverket skaker, at det amerikanske samfunnet forvitrer, at fundamentalisme og hat finner gjenklang i kommentarfeltenes ekkokammer. Vi må våkne opp – og stå imot.

Beredskap koster. Et dugelig militært forsvar er dyrt. Selvsagt skulle vi vært kostnaden foruten, men det koster å forsikre seg.

Regjeringa la i vår fram sitt forslag til en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Den ble – høyst uvanlig – sendt tilbake. Stortingsflertallet mente den ikke var god nok. Det er et syn jeg deler. Uenigheten går på ambisjonsnivå, både hva gjelder tid og penger. Derimot er det bred enighet om den sikkerhetspolitiske analysen. Regjeringa trekker opp et godt bilde av virkeligheten, men vegrer seg for å trekke de åpenbare konklusjonene om hva som faktisk trengs for å møte den. Den velger å overse virkeligheten. Kunnskapen er der, forståelsen vokser fram. Men det skorter på viljen: viljen til å stå opp, og dermed: evnen til å stå imot.

Forsvarssjefen

For en liten stund siden fikk vi en ny forsvarssjef. General Eirik Kristoffersen får en stor oppgave med å styrke vår militære evne. Jeg tviler ikke et sekund på hans vilje, men Forsvarssjefens evne er langt på vei prisgitt Stortingets vilje; de folkevalgtes vilje til å gi Forsvarets ledelse de ressurser den trenger. Dette handler ikke om hva Forsvarssjefen ønsker, men om hva Norge trenger!

For snart to år siden la Forsvarssjefen fram sitt fagmilitære råd. Admiral Haakon Bruun-Hanssen leverte et forbilledlig dokument som synliggjør hva Norge – som minimum – trenger av militær evne. Forsvaret er ikke offiserenes lekegrind, det er nasjonens sikkerhetsverktøy. Forsvarssjefen leker ikke krig, han gir råd om hva som må til for å forhindre krig. Hans forslag er nøkterne, basert på militær realisme, men det synes vanskelig å få Stortinget med å finansiere det sikkerhet faktisk koster. Har vi råd til å la være?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Regjeringas forslag var milliardvis – fra Forsvarssjefens anbefaling. Selv hans mest komplette forslag inneholder etter NOFs syn svakheter. Først og fremst i forhold til nødvendig framdrift i anskaffelser og ansettelser, dernest i form av en for vag oppbygging av en mer kystnær forsvarskapasitet og en uklar flåteplanlegging.

Stortinget

Den første viljetesten kommer i Stortinget i høst, nå når den nye langtidsplanen skal vedtas.

Stortinget har mange krevende oppgaver i høst. Ikke bare skal ny langtidsplan vedtas. Etter planen skal også ny samfunnssikkerhetsmelding og ny nordområdemelding behandles. De henger åpenbart tett sammen, og må ses under ett. Stortinget må evne å se totaliteten; det må legge et godt grunnlag for forsterket totalberedskap.

Viljekampen

Trygghet og sikkerhet krever sterkere beredskap, med et styrket militært forsvar. Det koster mer enn politikere – og vi, som velgere – hittil har vist vilje til å bekoste.

Krig er i stor grad en kamp om vilje. Vår egen motstandskamp under andre verdenskrig var også mer enn noe en viljekamp. Norsk forsvarsdebatt er blitt en budsjettdebatt, med treg mobilisering av vilje under dekke av krevende budsjettdekning.

Vi må gjøre forsvarsdebatten til en viljekamp.

Forsvar er og blir et spørsmål om nasjonal vilje.

Med den kan vi skape nødvendig militær evne.

Dét krever et storting som tar politisk ansvar.