Foto: Tor Johannes Jensen

Hverdagen etter annerledesåret

I dag er det ett år siden vi våknet opp til et nedstengt Norge, etter at statsminister Erna Solberg kunngjorde de mest inngripende tiltakene for befolkningen i fredstid noen gang. I løpet av de 12 månedene som er gått, har begreper som spriting, enmetersregelen og kohorter blitt en del av dagligtalen.

Hamstring av doruller tok mye av oppmerksomheten ei kort stund. Det gikk heldigvis fort over. Så handlet det om munnbind, testregimet, mutasjoner og etter hvert vaksiner. Innimellom har nye retningslinjer kommet og gått. Landet er delvis åpnet, ungene er stort sett kommet tilbake til skolen, og byer og regioner har vært stengt ned igjen.

Vesterålen har sluppet billig, tross alt. Annetsteds i avisa forteller vi at 151 personer tilknyttet distriktet har vært smittet av covid-19. Hardest rammet har Hadsel vært, men det står ikke i noe slags dramatisk forhold til resten av landet. Også tiltakene siden den delvise åpningen framfor sommeren har vært moderate.

Én ting er frykten for å smitte eller å bli smittet, en annen ting er ensomheten som har kommet som en ekstra påkjenning.

Heimekontor kunne mange leve med. Skolebarna fikk måneder utenom det vanlige, og uten fellesskapet og oppfølgingen i klasserommet. Men siden høsten har livet på skolen ikke vært så langt fra det normale.

For økonomien i Vesterålen er virkningene vanskelige å summere opp. Fisken vi alle lever av, har til dels merket det på prisen, men etterspørselen har vært der, selv om den har flyttet seg fra hotell og restauranter til dagligvaremarkedet. Bladet Vesterålen har fortalt om mange bedrifter som har gjort det godt denne tida, noen til tross for viruset, mens andre har funnet seg nisjer nettopp på grunn av det. Konkursene har vært få, men samtidig lever flere virksomheter på kanten av stupet.

Idretten, kulturen og livssynssamfunnene har vært hardt prøvet. Idrettsutøvere som ikke kan delta i konkurranser strever naturlig nok med motivasjonen, og frafallet på treningene har vært stort i mange sammenhenger. Frustrasjonen har vært stor i kulturlivet og i kirker der man til tross for store forsamlingslokaler har hatt veldig begrenset mulighet til å ta imot folk på samlinger som betyr mye for mange.

Vi mennesker er tilpasningsdyktige. Den nye hverdagen er blitt en slags hverdag for mange av oss. Kanskje kommer handhilsing aldri til å bli normen igjen, og kanskje kommer vi til å holde avstand også i framtida. De tettpakkede folkemengdene vi husker fra Fæsterålen og andre konserter kan tilhøre fortida.

Men mange av oss har fått og tatt på seg store belastninger det siste året. Pasienter og beboere i institusjoner og deres pårørende har hatt det svært tungt. Enslige – som utgjør en økende andel av befolkningen – har merket begrensningene i omgangskrets spesielt. Helsepersonell har arbeidet under stort press og ansvar. Én ting er frykten for å smitte eller å bli smittet, en annen ting er ensomheten som har kommet som en ekstra påkjenning.

Både handteringen, de fysiske, økonomiske, psykiske og sosiale ettervirkningene av korona-pandemien vil bli gjenstand for undersøkelser med lupe i tida som kommer.

Alt i alt har mennesker både i Vesterålen og ellers i landet tatt på seg betydelige offer. Vi må også ha forståelse for de delene av landet som er hardere rammet. Det har vært nødvendig og er det ennå. Og annerledesåret er ikke over. Men om ikke alt blir bra, skal vi stå han av.