Ove Eirik Jensen.

I politikken er mangel på troverdighet katastrofal. Den er nå så stor at det snakkes om tillitskrise mellom Stortinget og folket

Av: Ove Eirik Jensen, medlem av Rødt Sortland

Mangel på troverdighet er ikke bra i noen sammenheng. I politikken er mangel på troverdighet katastrofal. Den er nå så stor at det snakkes om tillitskrise mellom Stortinget og folket.

Grunnlaget for troverdighet

Kriteriene for hvilke egenskaper hos politikere som kvalifiserer til troverdighet, vil nok variere noe fra person til person. Det er imidlertid noen personlige kvaliteter som må være allmenngyldige, og som kreves uavhengig av politisk ståsted. Slike er:

Redelighet, kunnskap og refleksjonsevne på folkelig nivå, lojalitet mot et rammeverk bestående av lover og regler, vedtatte plandokumenter og lovbestemte prosesser fram mot beslutninger, evne til objektive rimelighetsbetraktninger på bakgrunn av allment godtatte kriterier, og samsvar mellom erklærte verdier, politiske løfter og praktisk politikk.

Redelighet/kunnskap og refleksjonsevne

I noen sammenhenger blir man i tvil om man står overfor uredelighet eller fravær av kunnskap og refleksjonsevne. Eksempel på det er alt oppstyret omkring pendlerboliger og reiseregninger for stortingsrepresentanter. Uansett om det er uredelighet eller intellektuell tilkortkommenhet, er det alvorlig. Om det blant våre fremste tillitsvalgte finnes individer som ikke har evne til å forholde seg til formuleringer som de selv bruker, er det foruroligende. At flere andre stortingsrepresentanter enn de direkte involverte mener at dagens regelverk gir åpning for «misforståelser» bidrar heller ikke til å styrke tilliten.

Et annet eksempel er at markedstilhengerne i praksis avviser markedsmekanismens mest vesentlige trosartikkel, - nemlig at pris dannes i det uregulerte spenningsfeltet mellom tilbud og etterspørsel. Guri Melbye (V) beskriver det som en konspirasjonsteori når det med rette hevdes at de høye strømprisene er en uunngåelig konsekvens av de såkalt «frie» markedsmekanismene. Fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap) skriver en hel artikkel i et forsøk på å forklare de høye strømprisene med andre finurlige årsaks-/virkningsforhold enn at hans parti har vært avgjørende til at styringa er overlatt det europeiske markedet. Likeså gjorde landets statsminister, Jonas Gahr Støre (Ap), en lite imponerende figur da han i Stortingets spørretime ble konfrontert med de samme problemstillingene fra Bjørnar Moxnes.

Motviljen mot å ta ansvaret for den situasjon man har satt land og folk i, gjør at man griper til forklaringsmodeller som ikke holder vann.

Lojalitet mot et rammeverk

Gjennom lover, regler og annet rammeverk har våre forfedre lagt til rette for å sikre og videreutvikle demokratiets grunntanker. Det er imidlertid ikke alle livets utfordringer som lar seg regulere ved absolutter eller langs rette linjer. Derfor er det i mange sammenhenger formelt åpna for å kunne avvike fra/dispensere fra lovens ofte firkantete bokstav. Det åpnes for bruk av skjønn. Skjønnets utfordring blir da om avviket er vesentlig eller uvesentlig. Forutsetninga for dispensasjon er at avviket defineres som uvesentlig. Konstitusjonsmakerne den gang kunne imidlertid ikke forutse det forfall som kom til å skje med tillitsvalgtes (politikeres) oppfatning av egen rolle innafor demokratiske fullmakter. I samsvar med økende selvsikkerhet har våre politikere kunnet misbruke muligheta til å utøve skjønn. De har over så lang tid snodd seg forbi formelle hindringer ved å definere konsekvensfulle forandringer som uvesentligheter, at virkeligheten nå på flere områder framstår diametralt motsatt av det som opprinnelig var hensikten. Eksempel på det er atomvåpenpolitikken, basepolitikken og utallige eksempler innafor EU/EØS-tilpassinga. Ja, endog Høyesterett generer seg ikke for å betegne juridisk tvilsom lovanvendelse over tid som grunnlag for å etablere en forståelse av sedvanerett! Store utbyggingsprosjekt i konflikt med både lokalbefolkning og store miljøinteresser internasjonalt blir gitt tillatelse til å sette i gang arbeidet før alle parter har fått sine rettigheter vurdert av domstolene. Arrogansen og fraværet av respekt for folks lovbestemte rettigheter kan vanskelig demonstreres på en tydeligere måte. Myndighetenes mangel på reaksjon etter reindriftsdommen i Høyesterett, bare bekrefter et slikt inntrykk.

Evne til objektive rimelighetsbetraktninger

For å anskueliggjøre fraværet av evne/vilje til rimelighetsvurderinger vil jeg hente eksempel fra utenriks-/forsvarspolitikken. Krigshissinga fra NATO-hold med USA i spissen, godt hjulpet av NATOs norske generalsekretær og det politiske etablissement her heime, beskriver Russland som så aggressiv og ekspansiv trussel mot Vestens sikkerhet, at risikoen for fysiske konfrontasjoner også ifølge statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) må tas på høyeste alvor.

Hvilken atferd fra russisk side er det så som oppfattes som tegn på at de nå står klar til å flomme utover verden? De to realitetene man som regel peker på, er Russlands «annektering» av Krim og det faktum at de har styrket sin militære kapasitet langs sine grenser på eget territorium. I tillegg kommer vurderinga av hvorvidt Russland kapasitetsmessig kan betraktes som en militær trussel.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Annekteringa» av Krim

Jeg går ut fra at de historiske omstendigheter bak Krims tilhørighet til Ukraina er kjent. Når Russland åpner sine grenser for sine tidligere landsmenn som etter et klart flertall i ei folkeavstemning ønsker å være en del av sitt gamle fedreland, omtales som ei annektering, lurer jeg virkelig på hvilken benevnelse man finner passende på USAs metoder for å skaffe seg kontroll over arealer og folkeslag fjernt fra eget territorium. I tillegg var NATOs aktivitet i Svartehavet med på å provosere og forsterke Russlands tilfredshet med å få kontroll over halvøya.

Russlands militære aktivitet

Ut fra samme tankegang som lå til grunn for USAs forståelige og berettigede reaksjon på russiske planer om å bygge rakettbaser på Cuba (1962), tillater jeg meg å påstå at økt russisk militær aktivitet langs egne grenser på eget område og i internasjonalt farvann, må betraktes som høyst rimelig. Ja, sett på bakgrunn av både retorisk hets og militære disposisjoner fra USA-dominert side, ville det vært en forsømmelse fra russiske myndigheters side uten sammenlikning i verdenshistoria å ikke reagere som de gjør. Kartet viser NATOs/USAs nærvær langs den den russiske grensa. Med dette bildet på netthinna sammen med kunnskap om foreliggende avtaleforslag om USA-baser i Norge i tillegg til NATOS engasjement i Ukraina, er det utafor vanlig folkevett og enhver rimelighetsbetraktning å beskrive Russland som den provoserende part.

Russland militære kapasitet

Russland har 2 militærbaser utafor eget territorium, - begge i Syria. USA har 800 rundt om i verden. Enhver kan google seg til kunnskapen om at NATO disponerer militær slagkraft som er ti ganger større enn Russlands. Med dette som bakteppe og man vet hvor dype spor tapene og ødeleggelsene etter «den store fedrelandskrigen» 1941-1945 har satt i den jevne russer, er påstandene om at Russland har tanker om territoriell ekspansjon gjennom militær aktivitet, vanskelig å ta alvorlig. Men jeg regner likevel med at Russland også har sine tålegrenser for provokasjoner. Det er farlig å gamble med disse!

Erklærte verdier, politiske løfter og praktisk politikk

Det spesielle med verdierklæringer er at de drar med seg forventning om egen etterlevelse, - uansett om konsekvensene går i min favør eller i min disfavør. Evaluering av rimelighet/urimelighet eller rett/urett må skje etter de samme kriterier, - uansett hvem eller hva som er utfordringa. Kravet om å stå opp for sine verdier gjelder oss alle, - uansett hvem som gjør urett mot hvem.

(Arnulf Øverland: Du må ikke tåle så inderlig vel……)

I moderne tid er vel behandlinga av Assange det usleste eksempel på mangelen på samsvar mellom liv og lære. En hel verden, - inkludert Norge, har latt en av verdens største overgripere, USA med lakeier, mishandle denne varsleren i strid med etikken i alle verdens religioner, menneskerettighetserklæringa, nasjonale lovverk og privat utbasunerte verdier. Selv den partipolitisk uavhengige Nobel-komiteen lister seg gjennom rommet med tøflene i handa.

Den såkalte venstresida vant siste stortingsvalg med god margin. I tillegg har denne «venstresida» fått ei tyngre venstreside. Løftene i valgkampen knyttet til flere store enkeltsaker av stor betydning hadde skapt store forventninger om ei radikal kursendring blant folk. Ei relativt tannløs Hurdals-erklæring ble derfor for mange en skuffelse. Praktisk politikk har hittil heller ikke båret bud om de krafttak som ble bebudet i valgkampen. På altfor mange fundamentale områder representerer den ikke noen prinsipiell kursendring fra den avgåtte regjeringa. Det viser seg nå at de største aktørene på «venstresida» langt på veg opptrådte i forkledning. At folk føler seg bedratt av AP og SP vises tydelig på meningsmålingene. (Det må likevel medgis at nåværende regjering er langt å foretrekke foran alternativet med 4 nye år til avvikling av velferdsstaten og salg av nasjonen.

Noe av forklaringa på tannløsheta som preger denne erklæringa ligger i den parlamentariske situasjon, - at vi må ha koalisjoner for å få til styringsdyktige regjeringer. Det forkludrer det politiske bildet. Hvem som må oppgi hvilken programpost for å oppslutning om en annen programpost er ikke lett for folk å holde rede på. Politikerne som burde gjøre dette forståelig for folk, tier enten stille eller snakker «med mat i munnen».