Aros Olimpicos: N/A Foto: Elfgone /Wikimedia Commons CC BY 3.0

Idrettens siste utvei

Verdens antidopingbyrå Wada har utestengt Russland fra alle store internasjonale konkurranser de neste fire årene. Russland får heller ikke søke om å arrangere internasjonale idrettsarrangement, og offisielle russiske representanter vil ikke være velkommen i forbindelse med konkurranser utenfor Russland.

Samtidig får russiske idrettsutøvere delta i konkurransene under nøytralt flagg, dersom de kan bevise at de ikke har hatt befatning med doping.

Avgjørelsen er streng, samtidig som den åpner for at man likevel kan oppleve at russiske idrettsutøvere setter preg på store mesterskap – bare ikke under russisk flagg. Men de vil være velkomne som «idrettsutøvere fra Russland».

Wadas bestemmelse innebærer en risiko for å ramme uskyldige utøvere, som ikke får konkurrere for sitt land. Det blir ikke mulig å delta for nasjonal ære, men bare for individuelle medaljer.

Wada kunne ikke la være å reagere når man har et statlig kontrollert program, der systematisk doping var en del av idrettsutøvernes opplegg, og man har manipulert dopingprøver i stor utstrekning.

Idretten er ikke noe verd om den ikke er rein. Derfor må det reageres med de midlene man har til rådighet, når man ikke har domsmyndighet i det sivile samfunn.

Så kan man spørre hvorfor idretten er blitt så viktig at den ikke bare handler om store penger, men også har så sterke politiske overtoner. Internasjonale konkurranser er blitt en arena for å vise muskler, bygge nasjonal stolthet og vise seg fram. Fredelig kappestrid er selvsagt å foretrekke framfor væpnede konfrontasjoner. Men utfordringene som dukker opp når man må forholde seg til statlige dopingprogram, viser at idrettens idealer er gått helt over styr.

Utestengelsen av Russland var ikke til å komme utenom, selv om det også fører til at uskyldige utøvere blir stående uten et landslag å konkurrere for. Dersom Wada ikke hadde brukt de midlene man hadde til rådighet i denne saka, ville det vært et farvel til siste rest av prinsippet om en sunn sjel i et sunt legeme.

Og hva ville man sittet igjen med da?