Johan Borgos

Indeks uten muligheter

Av: Johan I. Borgos

Regjeringa har laga en indeks (blv/nett 16.05) som rangerer kommunene i landet etter hvor sentrale de er. Indeksen er satt sammen av to deler, en for sentralitet (naturlig nok med Oslo på topp) og en annen for særlige utfordringer på grunn av geografiske vansker. Tilsammen havner Lørenskog på toppen av lista og Loppa nederst.

Statistikk kan brukes både til å avsløre og tilsløre problemer. Distriktsindeksen hører til den siste typen. Den måler sentralitet, befolkningsvekst, sysselsettingsvekst og ensidig næringsstruktur, altså fire ulike indekser. Så blir verdiene fra hver av dem vektet, det vil si at de gis ulik tyngde, før de smeltes sammen til en hovedindeks. Denne vektinga er ikke et naturgitt forhold. Den er et politisk valg. Andre vektinger gir en annen rekkefølge på hovedindeksen – like riktig eller like gal.

Les også
Her er distriktskommune nummer 1 i Vesterålen

Tre av de fire underindeksene gir best uttelling for sentrale kommuner. Ensidig næringsstruktur teller bare ti prosent. Hovedindeksen gir dermed best plassering for kommuner som allerede har den utviklinga og den strukturen regjeringa ønsker. Resultatet er gitt før regnestykket, svaret følger av metoden. Loppa kan ta bunnplasseringa med stor ro, den er ei tilfeldighet. Indeksen har nemlig ei innebygd slagside.

To av de største ressursene i landet er olje og fisk (velkjente konflikter gjør at de ikke kan vektes mot hverandre og slås sammen i en felles indeks). Hvordan kommer Oslo og Lørenskog ut når det gjelder fiskebanker og oljefelter? Enn vasskraft? Dette er sjølsagt bare ei spissformulering, men den peker på slagsida til indeksen: Verdiskapinga teller ikke der den skjer, men der den havner. Dermed ender Oslo og Lørenskog automatisk øverst.

Andre enden av lista er mer tilfeldig. En rangering av denne typen skaper automatisk «tapere». Bunnplasseringer er aldri et hyggelig stempel, de øker som regel faren for negativ utvikling og nedlegging. Sånne rangeringer har derfor en tendens til å oppfylle seg sjøl.

Regjeringa sier at distriktsindeksen skal bli en nøkkel i en ny fordeling for penger til næringsutvikling. Men indeksen bygger bare på tall fra fortida, dermed forlenger den i praksis dagens utvikling inn i framtida. Indeksen blir en NAV-formel for kommuner og lite mer.

Formelen mangler imidlertid en viktig faktor: Mulighetene for næringsutvikling. Framtid og nytenkning står ikke blant underindeksene. Dersom mulighetene for ny verdiskaping legges inn i distriktsindeksen, blir den straks mer framtidsretta og distriktsvennlig. Da vil vi kunne få en debatt om hvilke virkemidler distriktene trenger for å øke verdiskapinga, og utbygging av samferdsel vil temmelig sikkert dominere sakslista. Er det realistisk å håpe på en slik debatt? Overhodet ikke.

Sentrene vil ikke godta et slikt system sjøl om landet som heilhet nokså sikkert vil tjene på økt verdiskaping i distriktene. Forslaget til distriktsindeks fra regjeringa er derfor godt egna til å kvele den politiske debatten ved å forenkle et komplisert problem til ei enkel linje med Lørenskog på topp og Loppa nederst. Alt blir som før. Dessverre.

PS: Den nye indeksen er et nytt eksempel på å døpe en spade om til ei skuffel. Tidligere var utkant et nedsettende begrep. Nå blir distrikt det samme.