På Stokmarknes: Den nye direktøren i Nordlandssykehuset, Siri Tau Ursin. Foto: Tor Johannes Jensen

Ingen salderingspost

Den nye direktøren i Nordlandssykehuset, Siri Tau Ursin, besøkte sykehuset på Stokmarknes sist uke. Hun har gått inn i ei utfordring av store dimensjoner. Samtidig som hun har det daglige ansvaret for sykehustilbud til 136.000 mennesker, er hun arbeidsgiver for nesten 5.000 ansatte. Som om ikke det er nok å forvalte i normale tider, er Nordlandssykehuset midt inne i det man må kalle krisetider. Foretaket har et budsjett oppunder fem milliarder kroner, men må spare inn 300 millioner i år.

Tallstørrelsene er vanskelig å få grep om, men det er lett å være enige om at summene er store, og at det skal noe til å løse et slikt oppdrag uten at det svir.

Under besøket på Stokmarknes viste direktøren til at hun – og hele organisasjonen hun har under seg, skal løse oppgaven styret i foretaket har gitt. Under den forutsetningen gir hun en garanti for at omstilling og innsparinger ikke skal ramme tilbudene til pasientene, som for eksempel fødeavdelinger i distriktene. Det er en logikk i løftet, fordi tilbud som kuttes ett sted, gjerne fører til at de popper opp et annet sted, for eksempel som private tjenester. Det ender uansett med å belaste sykehusets økonomi.

I realiteten gjelder løftet om å frede tilbud bare så lenge Nordlandssykehuset klarer å spare inn 181 månedsverk på andre måter.

Man må ta en slik garanti for hva den er verd: I realiteten gjelder løftet om å frede tilbud bare så lenge Nordlandssykehuset klarer å spare inn 181 månedsverk på andre måter. Man må håpe at tiltaksplanen er realistisk og at alle 4.800 ansatte legger seg i selen for å klare det.

Kanskje er det mulig. Siri Tau Ursin peker på at sykehusvesenet er sterkt formet av tradisjon i måten å organisere seg på, og måtene å gjennomføre drifta på. Samtidig har verden utenfor endret seg mer enn strukturene. Hvis man klarer å stramme opp logistikk, pasientflyt og bemanningsplaner, kan mye gå an.

Det er viktig at topplederen gjør seg kjent med hele foretaket i en slik prosess. Nordlandssykehuset er mer enn Bodø. Kanskje burde hun vært på Stokmarknes før hun hadde sittet over to måneder i stillingen, men det er å håpe at hun uansett har en grunnleggende forståelse av både bredden i sykehusforetaket, avstandene, og pasientgrunnlaget i hele Nordlandssykehusets nedslagsfelt. Da er det også viktig at pasientenes interesser har en lydhør ledelse. Når lederen for brukerutvalget i foretaket gir uttrykk for at de blir tatt på alvor, er det et godt utgangspunkt.

Samtidig må lokalsamfunn i Vesterålen følge prosessene i Nordlandssykehuset nøye framover, for å sikre at ikke pasientenes tilbud her på noen måte ender som salderingspost i et stort budsjett.