Dugnad: Skribenten stikker hodet fram til venstre i bildet. Foto: Faksimile

Jeg var 11 år gammel da vi «okkuperte» grusholla, og omgjorde den til en aldri så liten lokal idrettsarena

Av: Hallvard Birkeland

Et barndomsminne fra 1960-tallets Sortland.

Grusholla, eller grustaket som vi ville sagt i dag, skulle vise seg å bli en svært viktig del av min oppvekst. Den lå bare noen hundre meter fra mitt barndomshjem i Ringveien 5, så veien var kort ned til vår olympiske arena. I dag har grusholla adresse Ringveien 1A, og slik jeg erindrer det, så var det min danske gymlærer fra realskolen, Chris Oxlund, som først bebygde tomta. Han takla jeg for øvrig så hardt og brutalt i en gymtime, at han satte ned gym-karakteren min det året.

For resten av gjengen, som også skulle få grusholla som en viktig møte- og aktivitetsplass, var heller ikke veien lang, da de aller fleste bodde innenfor en radius som vi kan betegne som Kjerkåsen, det vil si Kirkåsveien i sør, Nordlysveien i øst, Brekkaveien i nord og Vesterveien i vest.

Hei forresten, alle sammen, det begynner å bli noen år siden! La meg kort bare nevne navn som Tor-Inge Svendsen, Thorbjørn Hansen, Helge Uhre, Trond Johnsen, Jan Kyrre Myhre, Ottar Wiik, Tor Johnsen, Bjarne Larsen, Frank-Roger Svendsen, Svein-Ivar Svendsen, Eirik Endresen, Einar Myhre, Lars Petter Dahl, Asgeir Pettersen, Frank Sørensen, Arnfinn Martinsen, Roger Endresen, Terje Bertheussen og Eirik Bertheussen.

Vårt lille idrettslag talte med andre ord ca. 20 «ikke-betalende» medlemmer, hvorav ca. 10 utgjorde «den harde kjerne».

I 1961 var jeg 11 år gammel, og jeg mener det var på denne tida vi «okkuperte» grusholla, og omgjorde den til en aldri så liten lokal idrettsarena. Da hadde grustaket ligget der ubrukt i mange, mange år. Ikke visste vi hvem som eide området, ikke visste vi om vi fikk lov til å benytte det, men så lenge ingen voksne kom for å jage oss bort, så tok vi det bare i bruk.

Grusholla målte ca. 40 ganger 20 meter, og var på tre av sidene omgitt av ca. tre meter høye grus-vegger. Faktisk kunne området minne om dagens fotballstadioner, dog i miniatyr. Her drev vi først og fremst med fotball-spilling, men også friidrett, som jeg skal komme tilbake til.

En fotballbane krever som kjent et par fotball-mål, og disse «finansierte» vi ved å hente/stjele noen gamle, avdanka telefonstolper. Oppmerking av banen var det ikke så nøye med, og noen dommer hadde vi heller ikke. Det oppdraget ble ivaretatt av hver enkelt spiller, noe som naturlig nok kunne føre til både lange og heftige diskusjoner, særlig når det kom til dømming av straffespark.

Fotballsko var det så som så med, legg-skinn var for pyser og drakter hadde selvsagt ingen av oss råd til å kjøpe, men så kom da også de fleste av oss fra klassisk arbeiderklasse. Det var knapt så vi hadde en fotball å spille med, og så vidt jeg kan huske, så var det mister Helge Uhre som var den lykkelige eier av en sådan. Den varte gudskjelov og takk i flere sesonger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Sesongen i grusholla begynte som oftest i april måned. Da gjaldt det å stille mannsterkt opp med spade og trillebår, slik at vi fikk fjernet et ca. 80 cm. tykt snølag. Den jobben holdt oss beskjeftiget i dagevis, men vi tok det som god trening før første avspark. Svetten silte, armene verket, bannskapen gikk til tider både kraftig, saftig og høylytt, men du verden så fornøyd vi var med innsatsen den dagen banen lå der snøfri, en smule gjørmete, men dog innbydende.

Etter skoletid bar det som oftest rett ned i grusholla, klar til dyst. Her spilte vi fotball og prata skit til langt utpå kvelden. I sommerferiene var vi der stort sett hele dagen, bare avbrutt av middagsmat og kanskje noen brødskiver utpå ettermiddagen. (Nei, ingen av oss dro på sommerferie på den tida).

Se forresten for deg en liten pjokk på vei hjem, etter en fem timers lang fotball-økt. Passe sliten, trøtt og svett, med vonde ankler og en aldri så liten lårhøne «på slep». Hjemme ventet 6 brødskiver fra mammas hjemmebakst, to kopper kakao og ei myk og god seng. Lykke, rett og slett.

Når jeg i dag ser tilbake på disse årene, så er det ikke vanskelig å karakterisere grusholla som mitt «andre hjem». Her lærte jeg, naturlig nok, mye om både samhold, kameratskap, konfliktløsninger, solidaritet og dugnadsånd. Og så lærte vi oss etter hvert til å bli habile fotballspillere, samt holde oss i god fysisk form. Vi hadde ingen trener som verken oppmuntret oss, eller lærte oss noe om teknikk, taktikk eller fysisk trening. Kan ikke engang huske at vi hadde noen forbilder fra fotballens verden, verken på nasjonalt eller internasjonalt nivå. Nå var det heller ingen av oss som ble profesjonelle fotball-stjerner, men det var jo ikke så rart, for det fantes ingen slike på tidlig 60-tall. Det nærmeste jeg drev det til i så henseende, var at jeg spilte meg til fast plass, som høyre half (nummer 7), på Sortland Idrettslag sitt guttelag i fotball. Kretsmestere ble vi også, ved å slå Lia-Brage fra Harstad i finalen.

Sommerens høydepunkt for mange av oss i Kjerkåsen-gjengen, var den årlige Olympiaden som vi arrangerte i grusholla, dog avgrenset til disiplinen friidrett.

Det var et arrangement som gikk over to-tre dager, og som faktisk krevde store forberedelser. Høydestativ måtte snekres, lengde- og trestegs-grop måtte graves og fylles med sagspon, kule og spyd måtte skaffes, sistnevnte bestående av en rundest mulig stein, og en tynn bjørkestamme, mens diskosen selvsagt bestod av en flatest mulig stein. Naturen var med andre ord svært så generøs mot oss på denne tida. Løpebane måtte merkes, for her skulle vi løpe alt fra 100- meter, til 200-meter, 400-meter, 800-meter, 1.500-meter og tro det eller ei, 5.000-meter. Sistnevnte utgjorde over 50 runder på den lille banen, så her gjaldt det både å holde tellinga, samt unngå å bli direkte «hau-tuillat». 3.000 meter hinder måtte vi dessverre stryke fra programmet, da vi anså det som nærmest umulig å få laget en skikkelig vanngrav. At vi heller ikke hadde sleggekast, boksing og fekting med som aktuelle øvelser, var kanskje like greit, sett sånn i ettertid.

Så måtte det selvsagt lages bronse, sølv og gullmedaljer i papp, og en liten seierspall måtte snekres. Vi hadde verken presidenter eller konger til å åpne lekene, ei heller åpningsseremoni til 1 milliard kroner. Men hva gjorde vel det, så lenge som vi hadde det så gøy som vi hadde det.

De aller fleste guttene var med på så og si alle øvelser, så det tok sin tid å få avviklet stevnet. Det skal her nevnes at min gode venn Trond Johnsen ikke var den ivrigste utøveren, verken på fotball eller friidrettsbanen, men du verden hvor han var til hjelp i arrangementskomiteen, både som tidtaker, lengdemåler og medalje-produsent. Tror aldri jeg fikk takket han ordentlig, så herved Trond: Tusen takk.

Etter ei stund fikk vi også bygd oss et lite klubbhus. Hvor vi fikk materialer og spiker fra, aner jeg ikke, men jeg husker godt av vi var og hentet en vedovn i ei hytte oppe på Strandheia. Den ovnen bar vi på ryggen, ned til klubbhuset.

Vi hadde selvsagt ikke penger til å kjøpe isolasjon til veggene, så vi fylte veggene med grus. Man tager som kjent hva man haver, og var det noe vi hadde i grusholla, så var det jo grus!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En vakker, sein høstdag, etter iherdig fyring, stod plutselig klubbhuset i fyr og flamme. Oppe på hemsen hadde vi samlet flere hundre brusflasker, som planen var at vi skulle selge. Vi skjønte nemlig etter hvert, at å ha litt penger i kassa, kanskje ikke var så dumt. Men akk: Vårt lille klubbhus brant ned til grunnen, alle flaskene smeltet, og snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute. Hvor vi fikk tomflaskene fra? Det husker jeg godt, men det egner seg fortsatt ikke på trykk.

La meg til slutt dvele litt med noen av denne tidsperiodens særegenheter og karaktertrekk, slik jeg ser det.

For det første:

Det skjedde aldri i løpet av de fem årene vi holdt det gående, at noen av våre foreldre, naboer eller andre voksne var innom grusholla for å se hva vi holdt på med der. Men det tror jeg vi heller aldri tenkte særlig over, det var nemlig slik kulturen var på denne tida. Skulle vi som unger være med på noe, få til noe, så måtte vi finne på dette selv. Kan heller ikke huske at jeg selv spurte mine egne foreldre, eller storebrødre, om å komme ned i grusholla for å se på oss. Selv ikke banens nærmeste nabo, familien Lühr, kom for å kjefte på oss, når vi bråka som mest på sein kveldstid.

I rettferdighetens navn skal det dog nevnes at en journalist fra avisa «Vesterålen» et år hadde forvilla seg ut i distriktet, for å lage en reportasje og ta bilder av en guttegjeng som prøvde å hjelpe frem våren etter beste evne. Det var selvsagt stas å komme i avisa, uten at det genererte noe videre interesse for vårt prosjekt.

For det andre:

Så å si ingen av oss hadde økonomi til utstyr av noe slag. Selv hadde jeg aldri egen fotball, og fotballsko fikk jeg først da jeg begynte på Sortland ILs guttelag i fotball. Det var et minstekrav. Det gjaldt å klare seg med det «man stod og gikk i» til hverdags, og det funka jo stort sett greit.

For det tredje:

Fraværet av jenter i denne gjengen, er påtakelig. Heller ikke det så vi på som noe rart, da jenter på denne tida rett og slett ikke drev med idrett. De hoppet tau, lekte med dokker, hoppet paradis og spilte ball mot en vegg.

For det fjerde:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ordet kjedelig eksisterte ikke i vårt vokabular.

For det femte:

Nei. jeg har intet behov for å idyllisere denne tida, men det kan være verdt å tenke over at den friheten vi hadde som barn, gjorde at vi utviklet egne kreative evner, vi lærte tidlig å ta egne beslutninger, oppøve selvstendighet, vi lærte oss at ingen ting kom av seg selv, og vi lærte oss å handtere konflikter på egen hånd fra tidlig alder. Selvsagt hadde det vært fint og hatt noen voksne sammen med oss, men det hadde vi ikke, vi forventet det heller ikke, og dermed ble det som det ble.

Hva jeg gjorde etter endt karriere i grusholla? Da viet jeg meg fullt og helt til rocken, bluesen og popen, men det er en annen historie.