Kalver: Illustrasjonsbilde. Foto: Håvard Skogly Mækelæ

Kjærlighet til jorda er ikke nok

Tida er kommet for årets landbruksoppgjør, der bøndene og staten skal forhandle om rammevilkårene for å drive jordbruk i Norge. Her er det mange hensyn å ta. Til tross for debatt om hva som har foregått i norske grisefjøs og kyllinggårder, er maten fra norske bønder stort sett blitt til på måter som tåler sammenligning med jordbruket i alle andre land. Kvaliteten på maten er høy, det er lite sykdom blant dyrene, og de har det godt – ikke minst i et perspektiv der målestokken er industrielt landbruk i mange andre land. Det er heller ikke selvsagt at vi skal ha de åpne kulturlandskapene som preger norsk landsbygd. Uten bøndene forsvinner utsynet.

Bøndene har lagt fram sitt krav, som er på 2,1 milliarder kroner. De vil ha et tillegg på 18.700 kroner per årsverk, og 30.000 kroner ekstra for å nærme seg andre grupper i samfunnet. Dessuten ber de om ei ekstraordinær investeringspakke på 450 millioner kroner på toppen, for å innfri kravene til lausdrift på storfé.

Statens tilbud blir lagt fram tirsdag 4. mai, og det er lett å forutse at avstanden kan bli stor mellom partene.

Bøndene selv medgir at fjoråret ga norske bønder den beste inntektsutviklinga på lenge, ikke minst fordi koronapandemien førte til at norske forbrukere handlet mindre over grensa og kjøpte norsk mat. Likevel beskriver bondeorganisasjonene stort etterslep og viser til at bøndene ligger langt etter andre grupper i samfunnet.

Et munnhell sier at bare landbruksdirektøren og Vårherre har oversikt over stønadsordningene i landbruket, og i det siste har også Vårherre gitt opp.

Man kan beregne bondens inntekt på flere måter. Når Statistisk Sentralbyrå beregner bruttoinntekta, ser det ikke så galt ut. Men næringsinntekta fra jordbruket er ikke mye å skryte av. Gjennomsnittlig månedslønn er heller ikke rare greiene. Den ligger på snaue 41.000 kroner, omtrent 8.000 under gjennomsnittet for alle næringer, ifølge SSB.

Bøndenes egne beskrivelser av sin økonomi er selvsagt et partsinnlegg. Men det blir også bekreftet fra tredjepart, som banker, at mye av bøndenes arbeid har lav lønnsomhet, og at mange må få inntekt fra annet arbeid for å få det til å gå rundt. Det fører til at nye generasjoner er usikre på om de skal våge å overta eller drive videre, selv om de egentlig ønsker det.

Nettopp framtida for norsk landbruk er det viktigste. Hvis vi vil ha trygg mat, god behandling av dyrene, levende bygder og åpne landskap, må fellesskapet være med og betale prisen. Mange bønder er drevet av idealisme og kjærlighet til tradisjonen, jorda og dyrene. Men det er ikke nok.