Kutt oljeproduksjon og forbruk, SV og MDG?

Av: Anders Breidlid, professor, OsloMet

Klimaendringene går raskere, blir mer intense og noen av endringene er nå irreversible. Den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) har snudd opp ned på den norske valgkampen og partier med et grønnskjær i partiprogrammet synes å ha fått et byks på de siste meningsmålingene. Det er både rett og rimelig. «Oljeleting og oljekutt eller ikke» er det store spørsmålet knapt en uke før valget.

Selv om ekspertene strides (Rystad Energy vs. Statistisk Sentralbyrå) om globale utslipp av klimagasser øker eller faller dersom Norge kutter i sin petroleumsutvinning er likevel fasiten klar: Olje er på vei ut og grønn omstilling er helt nødvendig. Selv Høyre og Ap innser det, om enn mer eller mindre motvillig.

Det er imidlertid en sak som de grønne partiene med Sosialistisk Venstreparti (SV) og Miljøpartiet De Grønne (MDG) i spissen kvier seg for å ta opp. CO2 utslipp fra olje og gass er nemlig ikke den eneste og kanskje heller ikke den viktigste årsaken til de voldsomme klimaendringene. En viktig årsak som er mer eller mindre fraværende i valgkampen er sammenhengen mellom overforbruket i Norge og de rike landene og klimaendringene. Ifølge en rapport fra Framtiden i Våre Hender fra 2019 økte det gjennomsnittlige konsumet pr person i Norge fra 1990 til 2018 fra 148000 kroner til 277000 kroner i 2018 målt med 2018 kroner, altså en nesten dobling på 30 år. Allerede i 1990 var vår gjennomsnittlige levestandard langt over det som kan betraktes som bærekraftig,

Til sammenligning lever de fleste menneskene i verden i fattigdom. 85% av verdens befolkning lever på mindre enn 30$ dagen, 2/3 lever på mindre enn 10$ dagen mens hver tiende person lever på mindre enn 1.90$ dagen (og da er prisforskjeller mellom landene tatt hensyn til for å justere for kjøpekraften i hvert land) (Roser og Ortiz-Ospina, 2019). De over 780 millioner som lever i ekstrem fattigdom (mindre enn $1.90 om dagen) får ikke tilfredsstilt sine mest primære behov. 1 av 3 barn i lav -og middelinntektsland lider av kronisk underernæring og 45 % av alle barn som dør globalt er relatert til underernæring (WHO, 2018). Klimaendringene vil forverre denne situasjonen, og det er liten tvil om at de er de fattigste av de fattige som blir berørt hardest av klimaendringene. En prognose predikerer at 80 millioner flere mennesker enn i dag risikerer å bli rammet av sult før 2050. Madagaskar opplever akkurat nå verdens første sultkatastrofe p.g.a. klimaendringer, og ifølge FN lider flere titalls millioner av sult etter 4 år uten regn. Som pave Frans sier: den globale mangelen på klimahandling er et brutalt overgrep overfor de fattige.

I en artikkel i Nature Communications i 2020 advarer et internasjonalt forskerteam om at enhver overgang til en bærekraftig utvikling bare kan være effektiv hvis omfattende endringer i livsstil komplementerer teknologiske framskritt. Dessverre er regjeringene i de rike landene sterkt vekstfokuserte og teknologioptimistiske og viser liten vilje til radikal endring. Førsteforfatteren av studien, prof Wiedemann fra University of New South Wales, Australia skriver at vi ikke kan stole på teknologien alene for å løse de eksistensielle miljøproblemene som klimaendringer, tap av biologisk mangfold og forurensning. Vi må endre vår livsstil og redusere overforbruk i kombinasjon med strukturelle endringer.

Klimaendringene er dermed i første rekke de rike landenes ansvar siden de rikeste 1 prosent av jordas befolkning var fra 1990 to 2015 ansvarlig for to ganger så mye utslipp av CO2 som de 3 milliardene menneskene som utgjør den fattigste halvdelen. De rikeste 10 prosentene bidro i samme tidsrom til 52 prosent av utslippene (rapport fra Oxfam og Stockholm Environmental Institute, 2020). Rapporten understreker også overforbruk som en viktig grunn til klimaendringene.

Spørsmålet er så hvorfor de grønne partiene er så stille i valgkampen når det gjelder nettopp spørsmålet om overforbruk både her hjemme og i resten av den rike verden?

MDG skriver riktignok i programmet at «mange i verden har rett til økt materiell levestandard, men hvis alle skulle hatt det samme forbruket som nordmenn, ville vi trenge over tre jordkloder. Derfor må rike land som vårt redusere forbruket og øke ressurseffektiviteten.» Men hvorfor snakkes det ikke om det i valgkampen? Og hva vil partiet konkret gjøre for å senke forbruket blant nordmenn? Pedagogisk er det nok lettere å formidle til velgerne nødvendigheten av oljekutt enn nødvendigheten av kutt i forbruket, men et parti som har programfestet forbrukskutt må kunne forklare hvordan slike kutt skal gjennomføres.

Er det strategiske hensyn (tap av stemmer) som gjør at spørsmålet om forbruk fullstendig nedtones til fordel for det massive trykket på kutt i oljeproduksjonen?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

SVs søkelys på å utjevne forskjellene i Norge og skattlegge de rike er prisverdige tiltak, men partiet stiller få spørsmål ved vekstideologien som er en viktig årsak til klimaendringene. SV skriver i sitt program at «SV ønsker en verden for de mange, ikke for de få. Da trengs det en radikal omfordeling av makt og ressurser i verden, både mellom land og innad i land. …Miljøkrisa rammer verdens fattigste hardest. Å løse krisa krever internasjonalt samarbeid og økt rettferdighet i forholdet mellom rike og fattige land.» SVs retorikk er klar, men ikke hvilke konsekvenser denne retorikken får for Norge. Åpenbart vil en slik «radikal omfordeling av makt og ressurser i verden» ikke bare få konsekvenser for de rike i Norge, men for rike Norge i forhold til det fattige Sør. Det som mangler i SVs program er å overføre den solidariske retorikken til i hvert fall noen antydninger om at en slik solidarisk politikk ikke bare vil kreve store strukturendringer, en ny økonomisk verdensordning, men også mindre forbruk for den jevne nordmann.