Venstrekandidat: Jørn Martinussen. Foto: Trond K. Johansen

Kystens tankesmie – Kystens Robin Hood?

Av: Jørn Martinussen, 5. kandidat til stortingsvalget for Nordland Venstre

Torbjørn Trondsen, styreleder i Kysten tankesmie, forsøker å framstå som kystens Robin Hood.

Det er lett å bli sjarmert av historien som gjennom historien er ideologisk modifisert. Robin stjal fra de rike og gav til de fattige. I den modifiserte versjonen kjempet Robin mot urettferdighet og hjalp de svake.

Strukturpolitikken er i Trondsen verden den mytiske gordiske fiskeknuten. Men det er nok ikke så enkelt at man løser alle næringas utfordringer ved å løse opp denne knuten.

Les også
Havfiskeflåten har økt sine kvoteandeler på bekostning av kystflåten

At strukturpolitikken ensidig er den store stygge ulven, er ikke helt tilfellet. Vi må se på hva som faktisk er viktig – ikke bare søke etter Klikk-baits, slik Trondsen gjør i sitt forsøk på å skape Robin Hood assosiasjoner.

I et distriktspolitisk perspektiv er det er avgjørende viktig å kunne tilby helårige og attraktive distriktsarbeidsplasser, og det er konkurransekraften som avgjør om vi skal lykkes.

Det er knyttet alt for store forventninger til hva pliktsystemet skal bidra med, og samtidig er dette forventninger som det har vist seg veldig vanskelig å oppfylle. Ordningen med plikter har vært uegnet til å ivareta de opprinnelige intensjonene, og har i liten grad bidratt til å oppfylle intensjonen om lønnsom, og helårlig drift.

I dag utnytter de tilgodesette bedriftene svært lite tilbudspliktig råstoff. Dette skyldes flere faktorer der prismekanismen er en vesentlig del av forklaringen. En prismekanisme som gir lavere pris ville gi flere salg gjennom tilbudsplikt-ordningen. På den annen side vil redusert salgspris gi inntektsnedgang på fartøysiden, redusere lønnsomhet og avlønningen av mannskap som har lott-avlønning.

Kvotesystemet er en av flere faktorer som påvirker sjømatindustriens konkurransekraft. Denne konkurransekraften er avgjørende for muligheten til å tilby viktige helårige og attraktive arbeidsplasser.

Kvotesystemet har i seg selv i utgangspunktet liten betydning for hvor mye fisk som landes, og dermed heller ingen stor betydning for hvor mye råstoff som gjøres tilgjengelig for fiskeindustrien.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kvotesystemet kan imidlertid ha betydning for hvor og når fisken fanges. Kvotesystemet har også betydning for strukturen i flåteleddet, som igjen påvirker hvor mye som landes hver gang fartøyet leverer fangst og hvilken mottakskapasitet landanleggene må være utstyrt med.

Utredning av sjømatindustriens rammevilkår konkluderte med at den relativt lave verdiskapingen i fiskeindustrien i noen grad skyldes reguleringer i flåteleddet som svekker lønnsomheten i landindustrien. Samtidig er andre faktorer enn kvotesystemet vel så viktige for å forklare at verdiskapingen i den sjømatbaserte verdikjeden er ulikt fordelt.

Lønnsomheten i flåteleddet har over tid vært god, mens lønnsomheten i industrien har vært svak. At verdiskapingen er ujevnt fordelt, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at fordelingen er feil. Faktorer som forklarer høy lønnsomheter er at vi har hatt en vellykket forvaltning av de viktigste fiskebestandene, at adgangen til fiskeriene er lukket, og at det er gjennomført effektiviseringstiltak blant dem som fisker.

I fiskeindustrien er det derimot fri etablering. Det er derfor ikke overraskende at lønnsomheten og verdiskapingen er høyere i flåteleddet enn i industrien.

Selv om andelen av bearbeidet norsk sjømat har vært fallende over tid, er det likevel muligheter for å øke bearbeidingen fremover, blant annet gjennom satsing på automatisering og robotisering, samt gjennom å dra nytte av økende konsumentkrav til sporbarhet og bærekraftig produksjon.

Nå må vi avvente rådene til bearbeidingsutvalget – som skal gi faglige råd om hvordan vi kan få enda flere helårlige distriktsarbeidsplasser, og enda mer bearbeiding av fisken i kystkommunene.

Det vil fort bære helt galt av gårde dersom vi skal følge Trondsens anbefaling. La oss følge reveenkas råd. Hun takket nei til Bjørnens frieri selv om han var «Ven vakker brun, og en svær kar med kvast syn,» Svaret til Trondsen må være «La’n gå, la’n gå! Vi trenger ikke hans råd. La oss be han heimatt gå»