Nordlaks-merd: Slik bor de fleste laksene langs kysten.

Livet med lusa

Norske fiskeoppdrettere hadde ei beholdning på omtrent 450 millioner fisk i sjøen ved inngangen til 2020. Til sammenligning er innsiget av villaks til kysten noe under 550.000 eksemplarer – litt over en promille av antall oppdrettsfisk.

Villaksen utgjør det genetiske grunnlaget for den norske oppdrettssuksessen. Det er bare én av mange grunner til at havbruksnæringa må leve med strenge krav til miljøavtrykket den setter.

Det enorme antallet laks i norske merder skaper selvsagt store mengder avfall – eller skit. Om dette avfallet spres utover, kan det fungere som næring, men om det havner i dunge på havbunnen, er det kvelende for livet. Oppdrettsfisken betyr også en sykdoms- og smitterisiko som må holdes i tømme. Næringas fremste hodepine de siste årene har vært lakselus. Selv om man er innenfor grensa på 0,5 hunnlus per fisk, betyr det flere hundre millioner lus i vannmassene og et formidabelt press på villaksen.

Havbruket er en enestående kilde til verdiskaping, sysselsetting og aktivitet langs kysten. Foruten arbeidsplassene på kontrollsentraler, servicebåter, fôrflåter og lakseslakterier, bidrar næringa til storstilt virksomhet hos leverandører.

Man kan slippe at ansatte må jobbe døgnet på tamp om høsten, for så å gå permittert på vinteren.

Næringa har unik betydning for nasjon og lokalsamfunn, og for familier som lever av inntektene laksen skaper. Det offentlige må stille krav, men også legge til rette for at bedriftene kan være lønnsomme og arbeidsplassene trygge.

Oppdretterne er begrenset av et tak for hvor mye laks de får ha i sjøen, knyttet til hver enkelt lokalitet og konsesjon. Begrensningen settes som maksimalt tillatt biomasse. Når laksen vokser i takt med sjøtemperaturen, vil mengden fisk i perioder komme opp mot taket. Det gir perioder med slakting døgnet på tamp, overtid og volum som kan gi ubalanse i markedet. Noen måneder seinere mangler det slaktelaks, så markedet får for lite, og hundrevis av ansatte på lakseslakteri og filétfabrikker årvisst blir permittert i flere uker, på grunn av myndighetenes regulering.

Nordlaks-gründer Inge Berg har i mange år bedt om at oppdretternes biomasse må beregnes som et gjennomsnitt av de siste 12 månedene. Det vil gjøre det mulig å ligge litt over taket i perioder, og kompensere med å ligge under i andre måneder. Slik kan produksjonen bli jevnere, og man kan slippe at ansatte må jobbe døgnet på tamp om høsten, for så å gå permittert på vinteren.

Når oppdretterne skal få ha mer fisk i merdene i perioder, må kravene til lusepress i hvert fall ikke svekkes. Det er mest lus i sjøen om sommeren, når temperaturen i sjøen er høyest. Da må næringa og myndighetene sammen ta ansvar for at den nye ordningen ikke sender luseproblemet ut av kontroll. Med det forbeholdet er innstillinga fra Stortingets næringskomité denne uka en stor og gledelig nyhet for alle som lever av oppdrettslaksen. Og det gjelder veldig mange vesterålinger.