Mer enn mat, klær og hus

Sortland er den eneste kommunen i distriktet som har lavere andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt enn gjennomsnittet i Nordland. Øksnes ligger nesten nede på fylkesnivå, mens Bø har en andel på nesten 17 prosent av alle barn i lavinntekts-husholdninger. Det nærmer seg det dobbelte av gjennomsnittet i Nordland på 9,4 prosent.

Til sammen lever nesten 700 barn i distriktet med langvarig lav inntekt, der husholdningen tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten i landet de siste tre årene.

I hele landet er over 11 prosent av alle barn berørt. Det er flerdoblet de siste 20 årene, og ingen må tru at det er et storbyfenomen: Andelen har økt i de aller fleste av landets kommuner.

Disse barna har økt risiko for fattigdom og nedsatte levekår. Man veit at permitteringer og oppsigelser under korona-pandemien traff disse husholdningene ekstra hardt.

Det handler om mer enn mat, klær og tak over hodet. Fattigdom betyr for svært mange at man mister muligheter til å delta sosialt på linje med andre rundt dem. Mennesker trenger andre rundt seg, og for barn er gode forhold til jevnaldrende viktig for gode liv. Ifølge Bufdir sier ungdom selv at det verste med å være fattig, er at man ikke kan være med der andre er. Mange aktiviteter koster penger, enten man snakker om treningsutstyr- og klær, gaming-PC-en de andre har, turer med idrettslaget, venneturer til badeland og slalåmbakke, eller et tur til kafé eller gatekjøkken. For en del unge kan den riktige telefonen, skoene eller jakken være markører for å være innafor eller utafor.

Man kan like eller ikke like at penger betyr så mye for det sosiale livet blant unge. Det er vanskelig for den enkelte å gjøre noe med, selv om man må arbeide på samfunnsnivå med både holdninger og økonomisk fordeling. Det er en politisk oppgave å bidra til at alle skal ha mest mulig de samme mulighetene. Man veit mye om hva det koster samfunnet når noen faller utenfor, både menneskelig og økonomisk.

Her må mange virkemidler spille sammen, fra skattepolitikk og innretting av ordninger under Nav, til arbeidspolitikk. Mye av det ligger på statlig nivå. For kommunene i distriktet, ligger utfordringene blant annet i et samspill med den frivillige sektoren for å hindre at barn fra familier som har lite å rutte med, skal bli utestengt.

Kampen mot barnefattigdom er en statlig oppgave, men ikke bare det, og her er det viktig at også kommunen og det frivillige organisasjonslivet er bevisst på sitt ansvar og sine muligheter. Vi har ikke råd til å la noen unger gå for lut og kaldt vann.