(Illustrasjonsfoto) Foto: Fredrik Sørensen

Mindre til fiskeren, mer på land

Trålfiskerne vil tjene dårligere, mens det blir flere arbeidsplasser på land. Det er utsiktene som tegnes opp hvis regjeringa gjennomfører tre foreslåtte tiltak for fartøy og filétfabrikker som er knyttet til pliktsystemet for industrieide trålere. Disse konsekvensene kommer fram i ei utredning forskningsinstituttet Nofima har gjort for ni kystkommuner, inkludert Bø og Hadsel.

Tiltakene går ut på å legge sterkere føringer på hvordan trålerne skal levere, prissetting og gi filétfabrikkene økt fleksibilitet.

Fiskeindustrien ser antagelig lyst på disse forslagene, som kan komme til å gjøre det lettere å få nok fisk å bearbeide, fisk som passer til det enkelte anlegget, og til en pris som vil være lettere å leve med.

For trålfiskerne og rederiene vil disse endringene bety lavere lønn og lønnsomhet, hvis de blir gjennomført. Regjeringa har selv gått inn for flere av forslagene, men latt dem ligge, nettopp fordi sjøsida ikke ville ha dem.

Hele fiskerinæringa har felles interesse av at fiskebestandene forvaltes godt, at vi har en moderne og trygg flåte der nye generasjoner rekrutteres for å få verdiene på land, og at det finnes levedyktige aktører til å ta imot fisken, øke verdiene og få den ut i markedet. Derfor trenger sjø og land hverandre.

Det er mulig å slippe alle markedskrefter laus og la en handfull fabrikktrålere ta hele torskekvota

Likevel er det sterke motsetninger innenfor dette fellesskapet. Blir det mindre til fiskeren, blir det mer penger på land, og omvendt. I sin tid satt væreierne med bukta og begge endene, og forgjeldede fiskere var fanget i maktstrukturer der kjøperne var på topp. Deltakerloven og råfiskloven ga ny makt til fiskerne og forskjøv balansen helt nødvendig fra land til sjø. Nå har lønnsomheten ligget på havet og ikke på land gjennom lang tid, og fiskerne har konsekvent utnyttet systemet til sin fordel og satt samfunnsmessige begrensninger under press. Slik oppsto blant annet dagens system med kjøp og salg av rettigheter.

Det er mulig å slippe alle markedskrefter laus og la en handfull fabrikktrålere ta hele torskekvota, bearbeide om bord, laste om på havet og eksportere all fisken direkte til lavkostland for videre prosessering. Da vil det ikke være bruk for de fleste småsamfunnene ut mot havet.

Hvis samfunnet ikke vil ha det slik, må det settes rammer for hvordan fisken skal forvaltes, fiskes og tas på land. Livskraftige samfunn oppstår når de kan utnytte lokale ressurser. Det krever at motkreftene temmes, for eksempel gjennom trålerplikter. Derfor er forslagene fra gruppen av kystkommuner et godt utgangspunkt for å se på veien videre.

Fellesskapet skal avgjøre hvordan vi forvalter våre felles ressursene. Det kan verken trålerredere og fiskere, eller filétarbeidere og industrieiere bestemme alene.