Nabobråket

Russland strammer grepet om sin egen befolkning. Frie valg, handelsforbindelser og mellomfolkelig kontakt over grensa i nord, og russiske trålere i vesterålske havner ble bare et kort streif av sol i enn lang, mørk historie av undertrykkelse hos naboen i øst.

Den opposisjonelle Aleksej Navalnyj overlevde en alvorlig forgiftning i fjor sommer og ble fløyet til et sykehus i Tyskland, der han lå tre uker i koma. Etter at han trosset advarsler og vendte tilbake til Russland i januar, er han nå dømt til tre og et halvt års fengsel, formelt for å ha brutt meldeplikten han ble pålagt i en dom fra 2014.

Store demonstrasjoner til støtte for regimekritikeren er slått brutalt ned den siste tida, og regimet har gjort massearrestasjoner.

Da Navalnyj vendte tilbake til Russland, utviste han et mot som er vanskelig å sette seg inn i. Vi veit at øvrige regimekritikere er avlivet de siste årene, og de færreste utenfor Kreml tar Putin-kretsens erklæringer om uskyld særlig alvorlig. Blant spørsmålene nå, er om han vil overleve fangeleiren, og hva slags tilstand han eventuelt vil være i. Han stoler antagelig på at verdens øyne følger ham der han er.

Det som skjer i Russland berører oss her nord. Fiskerinæringa også i Vesterålen har kontakter mot øst, og da næringslivet så muligheter i den retningen etter oppløsningen av Sovjetunionen, førte det også til mange forbrødringstiltak. I kjølvannet har en god del russere også bosatt seg her. Men bedrifter og enkeltmennesker opplever et stadig mer lukket land, og selv om årsakene er komplekse, er det blitt langt mellom de russiske trålerne som klapper til kai i Vesterålen.

Befolkningen i Russland fortjener bedre enn å bli undertrykket av en liten krets som utnyttet omveltningene på 1990-tallet til å skrape til seg makt og rikdom

Vi står stadig i takknemlighetsgjeld til russerne for frigjøringa av Nord-Norge på slutten av andre verdenskrig, men vi opplever også jamming av navigasjonssystemer på norsk side, simulerte flyangrep mot installasjoner på norsk side av grensa og aggressiv språkbruk fra den russiske ambassaden.

Norge har tradisjon for å følge et dobbeltspor i forbindelsene med Sovjetunionen og siden Russland. På den ene sida har vi hatt tilstedeværende militære styrker innrettet på å forsvare landsdelen mot russisk aggresjon. På den andre sida har vi hatt, og har stadig, nyttig og vennskapelig kontakt: Kystvaktsamarbeid, felles fiskeriforvaltning, og havforskningsprosjekt.

Det er trist å være vitne til det som skjer hos naboen. Befolkningen i Russland fortjener bedre enn å bli undertrykket av en liten krets som utnyttet omveltningene på 1990-tallet til å skrape til seg makt og rikdom, og beholder posisjonene gjennom å pulverisere demokratiet og male ytre fiender på veggen for å samle folket. Nabokrangel er ikke trivelig, men norske myndigheter må fortsette å gjøre det klart at Putins regime mangler legitimitet.