Postkasse: Posten skal fra nå av kjøres ut annenhver hverdag. Foto: Posten

Når posten slutter å komme

Fra nå av kommer posten bare annenhver dag i postkassene. Endringen i postomdeling trådte i kraft fra 1. juli. Det betyr at posten kommer i en to-ukerssyklus: mandag, onsdag og fredag den ene uka, og tirsdag og torsdag den andre uka. Lørdags-post er historie fra før. Endringen ble vedtatt i Stortinget for et år siden, og nå er den altså satt ut i livet.

Avisombæring skal fortsatt foregå seks dager i uka, i hvert fall fram til 2022. Post i butikk er åpent som tidligere, men pakker, brev og annet som sendes til postkassen vil ikke lenger leveres daglig.

Det er en stor overgang. Fra å binde oss sammen med stabil og jevnlig levering, blir posten en mer marginal tjeneste for folk flest. Det er selvsagt en følge av skiftende tider. Nye, elektroniske måter å kommunisere på, har ført til at de fleste av oss sender og får færre brev, regninger og dokumenter i papirformat. Forandringene er dramatiske, og vi trenger ikke se lenger enn til Danmark for å se at omdelingen er kuttet til bare én dag i uka.

Selv om tilbudet ikke er like kraftig redusert i Norge som på den andre sida av Skagerrak, er endringen dramatisk for en betydelig del av befolkningen som fremdeles foretrekker å sende og motta en stor del av sin kommunikasjon på papir. Staten har stadig ansvar for denne infrastrukturen som skal dekke oss alle, selv om EU-direktiver har presset fram konkurranseutsetting av tjenestene. Hyppigheten av postombæring er et politisk spørsmål, og staten har betalt over en halv milliard kroner årlig for såkalt ulønnsomme posttjenester.

Postombæring har sin pris. Offentlige penger skal forvaltes på vegne av fellesskapet, og det er mange gode formål å fordele midlene på. Posten må også tilpasse seg endringene i samfunnet, og når antall brev blir halvert, kan man ikke unngå at det får konsekvenser. Men fremdeles er Posten en nødvendig del av infrastrukturen i samfunnet.

Dagens endring er ikke den siste Stortinget vil være nødt til å ta stilling til. Det er nødvendig at man ikke går for fort fram og reduserer tilbudet raskere enn nødvendig. Man må sikre at denne viktige samfunnsoppgaven blir ivaretatt til beste for hele befolkningen, også om det i en periode vil innebære at staten bruker noe mer enn strengt tatt nødvendig på de såkalt ulønnsomme posttjenestene.