Når Sortland lader kanonen

Eiendom: Finn Pedersen (t.v.) og Stig Karlsen i K&S Eiendom. Foto: Inger Merete Elven

Sortland kommunestyre har vedtatt å ekspropriere en eiendom på 69 kvadratmeter som er nødvendig for å anlegge utrykningsvei fra den nye brannstasjonen opp til Vesterålsgata.

Grunneieren S&K Eiendom har krevd 80.000 kroner for disse kvadratmetrene, ut fra det man vurderer som normal markedspris for eiendommen. Man viser blant annet til eiendomssalg i samme område. Kommunen mener det er for mye og har tilbudt halvparten. Forhandlingene mellom partene har pågått i to år.

Sortland kommunestyre har nå skåret gjennom og startet en prosess der skjønnsretten til slutt skal fastsette pris. Det vil ta tid, og det vil gi kommunen betydelige utgifter ut over selve tomtekjøpet, både til saksbehandling og til juridisk bistand for begge parter.

Argumentasjonen fra kommunen er blant annet at man ikke vil skape presedens for at en selger kan presse fram et salg til det kommunen oppfatter som overpris.

Ekspropriasjon er et sterkt inngrep i folks eiendomsrett.

Samtidig kan man forstå at Sortland kommune kan komme i situasjoner der det er naturlig å ta den lange, tunge veien om en ekspropriasjon for å holde fast på prinsippene, og for å unngå at prisene presses opp. Slik mener kommunen at man kan statuere et eksempel for framtidige saker.

Kommunen har et ansvar for fornuftig bruk av offentlige midler. Det omfatter også summen av advokathonorarer, saksbehandlingsressurser og endelig pris for overtakelsen.

Det er rett at kommunen ikke skal danse etter næringslivets pipe i ett og alt. Man kan også forstå at kommunen ønsker å demonstrere at den ikke lar seg presse av grunneiere når offentlige interesser står på spill.

Til sjuende og sist er det samfunnet som betaler prisen, både innbyggerne i Sortland, og det større fellesskapet som finansierer rettssystemet. Da er det viktig å vurdere vippepunktet som avgjør når prisen blir for høy.

Grunneierne understreker at enhver eiendom i utgangspunktet prises individuelt, fra den ene saka til den andre. Ut fra en slik forståelse er det vanskelig å hevde at kommunen en gang for alle kan statuere et eksempel.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det som nå står igjen, er at kommunen pådrar seg og innbyggerne store ekstra utgifter for en bagatell. Det kaller man gjerne for å skyte spurv med kanon.