Fylles opp: Butikkhyllene ble fort fylt opp etter tilløp til hamstring i dagene etter 12. mars. Men det er grunn til å spørre om det er fornuftig at dagligvarehandelens egne systemer skal stå for stort sett alt av matvareberedskap i Norge. Foto: Hilde Jørgensen

Når systemene slås ut

Utbruddet av virussykdommen covid-19 som en pandemi er en god anledning til å se på hvordan samfunnet legger opp til å takle krisesituasjoner.

Stavanger Aftenblad fortalte før helga at Norges kriselager med mat ikke kan mette mer enn 30.000 nordmenn i tre dager. Ifølge næringsminister Iselin Nybø (V) er nødlagrene ment å hjelpe i helt akutte situasjoner for spesielt utsatte deler av befolkningen. Overfor Nationen understreker Nybø at logistikksystemene i dagligvarebransjen er det viktigste elementet i matvareberedskapen. Hun mener det ikke er nødvendig å ha større lagre.

Bladet Vesterålen har mange ganger tatt opp matvareberedskapen. Norge er langt fra selvforsynt med mat. Det er bra at koronakrisen så langt ikke har skapt behov for hamstring. Men selv om systemene har fungert, har vi også sett hvor sårbare de kan være. Deler av landet eller befolkningen kan bli slått ut på kort varsel, både av sykdom, naturkatastrofer eller andre hendelser.

Vi har så langt klart oss godt, men det vil komme nye runder, og det vil komme andre kriser. Og de blir ikke rene gjentagelser av de siste ukene. Da må man spørre om vi fortsatt skal basere oss på logistikken i dagligvarebransjen, uten offentlige lagre som sikrer forsyninger til en større andel av befolkningen over flere dager.

Vi har gjort oss avhengige av andre.

Norge har over tid bygd ned beredskapslagre for blant annet mat, medisiner og medisinsk utstyr. Det finnes ikke noe nasjonalt lager for smittevernutstyr og annet nødvendig engangsutstyr i helsevesenet. Infrastruktur som kommunikasjonssystemer for telefoni og bredband, leveres av kommersielle selskap. Vi har gjort oss avhengige av andre.

Det er ikke vanskelig å spå at mangelen på legemidler man så allerede før koronakrisen, vil bli forsterket etter nedstengningen av det dominerende legemiddelproduksjons-landet Kina.

Koronakrisen har også gitt eksempler på at flyten av nødvendige varer er blitt forstyrret fordi nasjonalstater har satt hensyn til egen befolkning først, eller på grunn av internasjonale politiske konflikter. Ett eksempel er partiet med handdesinfeksjon som ble nektet eksportert fra Polen til Norge. Et annet eksempel er Kinas trusler om stopp i medisineksport til USA, da man ble provosert av president Donald Trumps referanser til «Kina-viruset».

Spørsmålet som må stilles er hva slags nødvendighetsartikler Norge bør sikre egen leveringssikkerhet for. Svaret bør være grundig. Det meste kan fås importert fra Kina i en normalsituasjon, men dette handler om situasjonene som ikke er normale.

Norge bør sikre innbyggernes behov i krisesituasjoner. Man kan ikke basere seg på at kommersielle aktører ordner opp. Og man må sikre befolkningen i alle deler av landet.

Koronapandemien er et viktig varsel. Det bør tas på alvor.