Heimekoselige Bøheimen torsdag 11. januar 2018.

Omvendt lotto for kommunene

En liten handfull mennesker som trenger ekstra hjelp og oppfølging i livet, holder på å velte økonomien i hele helse- og omsorgstjenesten i Bø. Det kan ikke de selv noe for.

Men lørdag fortalte Bladet Vesterålen at kostnadene i forbindelse med såkalte ressurskrevende brukere allerede en måned ut i 2020, går i retning av et overforbruk på tre millioner kroner. Det er mange penger i en tjeneste der man hele tiden snur på krona.

Særlig ressurskrevende brukere kan være psykisk utviklingshemmede, fysisk funksjonshemmede, eldre med fysisk eller mental svikt, og psykiatriske pasienter.

Det finnes en ordning for et særskilt tilskudd til kommuner med innbyggere som har et særlig stort behov for slike tjenester. I år betaler kommunene en egenandel på 1,36 millioner kroner – per bruker. Staten dekker 80 prosent av kostnadene kommunen bruker ut over dette beløpet.

Egenandelen har økt gjennom flere år, og for en kommune med et begrenset budsjett kan det være en stor utfordring å stille opp med ressurser og tjenester. Det dreier seg om rettigheter som skal sikre at enkeltmennesker får et godt og verdig liv, hver ut fra sine forutsetninger.

Man står uten gode muligheter til å styre kostnadene, og drifta blir helt uforutsigbar

Vi har et samfunn som bygger på at fellesskapet stiller opp for den som trenger det. Norge har verdens beste økonomiske forutsetninger for det. Men finansieringa skaper altså problemer for Bø og andre små og mellomstore kommuner, som fra den ene dagen til den andre kan oppleve at flere ressurskrevende brukere kommer flyttende eller får vedtak som forrykker økonomien. Så lenge tjenestene er basert på klare rettigheter, finnes ikke mye å spare eller effektivisere. Man står uten gode muligheter til å styre kostnadene, og drifta blir helt uforutsigbar.

Regjeringa er mest opptatt av at veksten i statens utgifter har vært på fire milliarder kroner, eller 60 prosent, fra 2013 til 2019. Det er store beløp, og det er lett å forstå at det blir diskusjoner.

Men man risikerer drakamper der noen få enkeltmennesker med store behov for hjelp får rollen som syndebukker når økonomien går overende i en liten kommune – selv om det ikke blir sagt rett ut.

Ulike arbeidsutvalg har sett på finansieringsordninga, uten noen god løsning. Om staten aldri så mye har hatt økte utgifter, opplever kommunene å være ufrivillig med på et omvendt lottospill. Sånn kan det ikke være.