Oppdretts-merder i Godfjord

Kommentar og tanker: Karl Glad Nordahl

Det har lenge stått, og står fortsatt, et slag om merder i Godfjord. – Kvæfjord-folkets sjøparadis, med yrkes- og fritidsfiske, ren fjord, trivsel og friluftsliv. – Kvæfjord har til for kort tid siden kunnet glede seg over å bestemme i sin egen fjord. Alle innbyggerne vil at fjorden skal være oppdrettsfri til glede for alle – også mennesker som ikke bor her.

Så hendte det seg at Kvæfjords nabo i vest, progressive Sortland, for kort tid siden fikk seg overført Godfjords vestside. Visstnok også en regulering mange på vestsiden ønsket. – Sortland hadde allerede vunnet over Harstad som byen for lokal handel og service.

Grenseflytting med konsekvenser

Ingen i Kvæfjord kunne i sin villeste fantasi tro at den større nabokommunen i vest, som tjener så gode penger på grenseflyttingen, kunne tenke seg å trosse folket i fjorden sin enstemmige vilje. – Men så skjedde altså, og folket tok opp kampen. Også politikere i respektive kommuner kom på banen, dessverre ikke alltid like hyggelig og tidig. Det vil man helst glemme.

Nå er det likevel den dyktige industribyggeren i Holmen som sitter med kortene, og joker. Velvillig har bedriften prøvd med forslag om å flytte merder til andre lokaliteter i fjorden, men kvæfjerdingene vil overhode ikke høre snakk om merder i det hele tatt i fiskerike Godfjord. Det står om hevdvunnet lokalt lønnsomt fiskeri og trivsel for folket i Kvæfjord mot råstoff til plantlagt lakseslakteri i Sortland. – Et ganske så ulike parti når penger er i bildet – med mindre det skulle gå an å snakke sammen om tingene?

Vann og råstoff

Penger er ikke noe mål i seg selv, kun smurning til maskineriet. Lakselusa herjer, men blant andre steder, er dyktige oppdrettere på Andøyas vestside i gang med å bygge oppdrett på land, med full kontroll på laks-dreperen. – I Holmen, Sortland fylles og klargjøres nå stort område for lakseslakteri. – Men her blir ikke bygd noe slakteri uten at det kommer både vann og mer råstoff! – Utbygger har så vidt man forstår gjort det helt klart.

Oppdrett på land, og uten lus i Holmen, som hos naboen på Andøya, og nært slakteri, tør være en besnærende tanke. – Full kontroll over lusa, ingen land- og sjø-transport av råstoff til slakteriet, og ikke minst blide naboer i Godfjord. Bare pluss alt i hop!

Uansett oppdrett på land eller merder i sjøen, kunne en dialog med gode samtaler og forståelse om hva som står spill for begge parter, kanskje rokke på standpunkter og befeste et godt naboskap. Det beste og hyggeligste ville være om industribygger Holmøy selv tar initiativ til samtaler med folket i fjorden. (Trolig best at ikke politikere blander seg mer inn.)

Liten allminnelig betraktning

Lenge før laks-oppdrett ble aktuelt i landet vårt, ble også stamfisk fanget og strøket – men yngelen ble ikke til penger, istedet satt ut i fiskefattige elver og vann, av og til glede for sportsfiskere og andre natur-interesserte. – Det uten å ane at man tøvet seg bort fra en framtidig milliardindustri. – Men interessant og artig var det.

Oppdrettsnæring er først og fremst et spørsmål om penger, masse penger. Det som i starten var ønsket å bli en medskjøyt for kystbefolkningen, gjerne fiskerbønder med høvelige sjøtomter, har utviklet seg til en gigantisk pengemaskin, av dyktige pengefolk som mange knapt har hatt slog mellom fingrene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Utenlandske aktører har allerede lenge svinget seg glade i dansen rundt sølvfiskene. – Olje-alderen er på hell og store ord om oppdrett som «Den nye olja» blir ofte brukt, mens statsmannskunsten som førte til Oljefondet ble glemt i farta. – Penger – vår altoverskyggende Gud – får folk som «fredriksener» til å flykte med sine pengekister til land som gir frihet fra de forhuteslige skattene.

Et humant folk

Selv om vi regner oss som et humant folkeferd, og lite glade i å godta levende vesener innesperret i bur, lukker vi øynene for stimfisk som sliter for å komme seg bort fra merder og lus – og ut på åpne havet. Selv lusefri Havfarmen ved Hadseløya forstår man sliter med ubudne gjester.

Noe gleder allerede sarte sinn: – Mink og rev i bur er snart avviklet her til lands, og fornøyd Dagros i lausdrift er stadig vanligere og blir snart lov. – Men i elver og ved kysten kreperer fortsatt havlaksen og sjøørreten – starten og grunnlaget for all rødfisk-oppdrett – og når ikke fram til elvene før sultne lus er over dem.

Tross motforestillinger som omhandler blant annet lakselus, kreperte lus-etere, forurensing, rømte laks og fiskedød, må det ærlig nok antas at oppdrett, først og fremt basert på laks og ørret, enn så lenge er kommet for å bli. – Motforestillinger feies lett til side. – Noe skal man jo leve av etter olja, og folket som ennå ikke er flyttet, trenger arbeid. – Her er det trolig bare naturen selv som i sin tur vil kunne gi det endelige svaret.