På tide å trekke seg

En rekke stortingsrepresentanter er kommet i søkelyset for å ha mottatt støtte til pendlerboliger på sviktende grunnlag. Daværende statsråd og leder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad takk seg i september på grunn av måten han hadde gått fram for å unngå skatt på sin bolig. Både Ap-politikeren Tellef Inge Mørland og SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes har fått gratis bolig av Stortinget, mens de eide og leide ut leiligheter i Oslo samtidig. Også profilerte politikere fra Høyre og Frp har havnet i lignende saker.

Nå har Adresseavisen avslørt hvordan stortingspresident Eva Kristin Hansen (Ap) fikk gratis pendlerbolig fra Stortinget til tross for at hun eide bolig nær Oslo. Ord som «misforståelse» er blitt brukt fra folkevalgte som har hevdet at de har trodd de ikke hadde gjort noe galt. De har bare høstet økonomiske fordeler fra et generøst system.

Stortingets presidentskap, som hun er medlem av, har bestemt at reglene for selve ordningen med politikernes pendlerboliger skal granskes. Men det eksterne utvalget som skulle gjøre arbeidet, skulle i utgangspunktet ikke gå inn i enkeltsaker. Torsdag tok man til fornuft og snudde.

Sakene dreier seg om betydelige beløp i sum, der fellesskapet i utgangspunktet bidrar til at det ikke skal være utilbørlig tyngende å være folkevalgt. Det er et godt utgangspunkt, men flere saker viser at ikke alle har gjort seg like godt fortjent til tilliten de har vært vist. Derfor er det tilbørlig harme blant mange etter de relativt mange tilfellene som er blitt avslørt.

Det har nettopp pågått en rettssak mot stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal (Ap) på grunn av falske reiseregninger. Andre har nytt godt av etterlønn samtidig som de har hatt andre jobber. Noen har fått krav om tilbakebetaling.

En del trekker paralleller til hvordan Nav ikke viser nåde mot klienter som gjør feil i forbindelse med trygdeytelser. Det er en både relevant og forståelig sammenligning. Inntrykket er at det er stor forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker, slik Alf Prøysen i sin tid formulerte det.

Representantene i nasjonalforsamlinga sitter i sine posisjoner fordi de er vist tillit fra velgerne. De skal ha kompensert for det store ansvaret de tar og ulempene det påfører dem – blant annet ved å måtte bo utenfor heimen i store deler av året. Men de er ikke og skal ikke være noen form for overklasse.

Det er kommet krav om at stortingspresidenten som akkurat nå er i hardt vær, må trekke seg fra vervet. Hun har ikke vært enig selv. Det er en ny feilvurdering.

Kravet om stortingspresidentens avgang er naturlig. Posisjonen er ikke noe man tiltar seg, men en tillit som vises. Dersom tilliten ikke lenger er til stede, har man ikke legitimitet til å fylle vervet. Det burde være enkelt.