PP-tjenesten i spill igjen?

Av: Fritz Johnsen

PP-tjenesten i Vesterålen og Lødingen har siden etableringen på begynnelsen av 1970-tallet i hovedsak vært en interkommunal tjeneste der samtlige kommuner i regionen gikk inn i felles eierskap sammen med Nordland fylke (videregående skole).

Tjenesten har vært gjennomgående – det vil si den har fulgt den oppvoksende slekt fra førskolealder, gjennom grunnskole og videregående skole – et trekk ved tjenesten som har vært en stor styrke. Vi bygde opp en tjeneste som etter hvert hadde 15-20 stillinger, hvorav hver kommune hadde sin desentraliserte kontaktperson som kunne rekruttere fra hovedteamet – alt etter behov.

Tjenesten hadde i snitt 4–5 psykologstillinger fordelt mellom ulike retninger for å gjøre regionen selvforsynt på dette området. Vi hadde en spredning av spesialpedagoger som kunne møte behovene alt etter hvilket behov som meldte seg – logopedi, audiopedagogikk, synspedagogikk mv. Flere av pedagogene hadde sin embetseksamen med påfølgende spesialisering og mange hadde påbygning etter sin utdanning i logopedi, audiopedagogikk osv.

En samlet region ga oss en plattform å arbeide på som gjorde regionen selvforsynt på store deler av barns utviklingsbehov – psykososialt og skolefaglig. Vi utviklet dette videre til å få landsdeldekkende funksjoner med høg spesialisering på AD/HD, Tourette syndrom og Dyscalculi – samt tunge sammensatte lærevansker, der vi fikk 3 nye stillinger fra staten og tilførte fagteamet legespesialist og professor i klinisk nevropsykologi i deltidsstillinger. I samarbeid med Friundervisningen utdannet vi i disse årene dessuten mange spesialpedagoger til skolene i regionen – i tillegg til jobben i PPD.

Så begynte oppsplittingen. En av kommunene skilte lag, og Nordland fylke har senere forlatt.

Antallet av tilsatte i tjenesten er mer enn halvert. De største behovene fra skoleverket (herunder førskole) er innenfor det psykososiale området der psykologene har sitt hovedbidrag. For tiden er det ingen psykologer i tjenesten og med den størrelsen tjenesten er kommet ned i vil det være problemer med rekrutteringen. Dette vet vi noe om vi som har jobbet med dette over tid. Eksisterende personale ellers gjør sikkert en utmerket jobb ut fra sin fagbakgrunn men spørsmålet reiser seg om dette er tilstrekkelig.

Jeg skal bruke ett eksempel: «Hvis en elev har store problemer med å lære seg tabellene i matematikk kan enn slik vanske ha mange årsaker med vidt forskjellige pedagogiske tilnærminger. Kan en ikke utrede årsaken til dette er en henvist til å bruke stort sett samme tilnærming til alle med denne vansken – med påfølgende dårlig læringsresultat, store påkjenninger for eleven og uhyre kostbar spesialundervisning til liten og ingen nytte.

Jeg kjenner minst 4 årsaker til en slik vanske med 4 vidt forskjellige pedagogiske tilnærminger. En av årsakene er av en karakter som gjør det nesten umulig å lære tabellene uten helt spesielle tillempninger». Med andre ord - samme tilnærming til lungebetennelse og beinbrudd vil være en dårlig behandlingsmetode og samme forholdet gjelder stort sett hele tjenestens arbeidsområde ellers også. Utredningskompetanse er derfor helt nødvendig for tilpasset undervisning. Den delen av personalet som skal bidra med slik kompetanse vil ved for små PP-enheter mangle med de læringsproblemer og kostnader dette medfører.

Ser en på en ytterligere oppsplitting av tjenesten – ved eksempelvis et PP-kontor på fra 2 til 5 tilsatte kommer en i ytterligere vanskeligheter. Foruten mangel av psykologisk ekspertise og ekspertise for utredningskompetanse på nødvendig nivå, vil dessuten spesialiseringen på den spesialpedagogiske siden med logopedi, audiopedagogikk, synspedagogikk og øvrige spesialpedagogiske områder ikke dekkes opp og personalet blir henvist til å jobbe med faglige utfordringer de ikke er utdannet til. Dette kan totalt sett bli svært kostbare ordninger både menneskelig og kostnadsmessig.

Argumenter for en spesiell type organisering av tjenesten med utgangspunkt i eksempelvis den regionale barneverntjenesten er av tvilsom karakter. Det er snakk om to vidt forskjellige tjenester der PP-tjenesten er avhengig av å rekruttere fagfolk på andre områder og nivåer for å bli tjenlig for skoleverket. Vi har lang erfaring med hvordan man får dette til og hvordan man mislykkes. Det argumentet som går oftest igjen når det gjelder organisering er «fjernhet kontra nærhet». Til dette er å svare at uten nødvendig ekspertise kan ikke jobben gjøres uansett hvor nær eller fjern man organiserer tjenesten. Løsningen må være en balanse mellom nærhet og tilstrekkelig ekspertise.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg oppfordrer politikerne i Vesterålen og Lødingen til å ta seg tid til en god saksbehandling med nødvendig kompetent saksforberedelse for denne type fagtjenester.