Protester: Fra demonstrasjon i Washington DC mot politivold etter politidrapet på George Floyd. Foto: Brett Weinstein via Flickr.com

Raseriet og flammene

Det er lett å ty til klisjeer om at USA står i flammer i disse dager. Rystende bilder og beretninger om sammenstøt mellom ordensmakt og demonstranter mot politivold forteller om et land i dyp splittelse. Verden er tilskuer til at den som skulle lede landet til forsoning, orden og rettferdighet ser ut til å gjøre sitt ytterste for å gjøre vondt verre.

USA er vår nærmeste allierte, og vi er både økonomisk og sikkerhetspolitisk avhengig av supermakten, som gjennom tiår på godt og vondt har dominert den vestlige kulturkretsen. Derfor betyr tilstander og begivenheter på den andre siden av Atlanterhavet mye også for oss.

Kloden er ikke stor. Den hensynsløse maktbruken som tok livet av George Floyd, protestaksjonene som har eskalert til opptøyer, den nye politivolden, og presidentens uforsonlige vilje til maktbruk mot demonstranter følges over hele kloden. Sosiale medier oversvømmes av videoer med alminnelige mennesker som viser fram hevelser og sår fra gummikuler, og røde og rennende øyne etter tåregass. Protestene sprer seg også til andre deler av verden, både i form av tog i gatene og mobilskjermer som går i svart.

Det er lett å la seg opprøre av voldsbruken, ikke minst når man ser hvor lange linjer som kan trekkes, helt fra borgerrettighetskampen og drapet på Martin Luther King på 1960-tallet. Bålet har ulmet hele tida siden. Overdreven voldsbruk fra politiet mot svarte har fått flammene til å blusse opp gjentatte ganger, fra Rodney King ble banket opp av fire politimenn i Los Angeles i 1991 og helt fram til i dag.

Det er lett å la seg opprøre av voldsbruken, ikke minst når man ser hvor lange linjer som kan trekkes

Man kan vanskelig forstå at man ikke har greid å rydde opp i rekkene. Vitnesbyrdene er mange om at svarte amerikanere fortsatt opplever en annen, grunnleggende utrygghet i møte med politiet enn kvite. Det forteller om en systemfeil med dype røtter. Vår egen statsminister Erna Solberg kom tirsdag uheldig ut av et forsøk på å forklare at svarte er overrepresentert i statistikkene for kriminalitet. Tallene forteller sitt, men under tallene ligger det en sosial, økonomisk og kulturell urettferdighet som USA aldri har vært i stand til å rette opp.

Det vil ikke bli bra før samfunnet tar helt andre grep som kan skape likeverd, og det vil fortsatt i beste fall ta nye generasjoner. I mellomtida vil det også være viktig for tilliten mellom splittede grupper i USA at opplæring og utdanning i politiet tar ikke-voldelig konflikthandtering på alvor.

I stedet synes statslederen å styre sitt land lukt inn i flammer og raseri, med god hjelp fra våpendragere som ikke forstår situasjonen.

Det finnes rørende eksempler på klok opptreden også under de siste dagenes opptøyer, men alt i alt er det lett å sammenligne med det norske politiet, og tross alt være takknemlig for holdningene, skoleringen og kompetansen vi finner her.

Vi finner likevel strukturell rasisme også i det norske samfunnet. Heller enn å se med fordømmende blikk på USA eller rose oss av egen fortreffelighet, kan vi se for eksempel på hvordan utenlandske gjester til Norge opplever å gang på gang bli plukket ut av norske tollere, eller hva slags utfordringer mennesker møter når man entrer bolig- og arbeidsmarkedet med et uvanlig navn eller en annen hudfarge enn flertallet.

Akkurat nå gjelder det å håpe at USA finner en fredelig vei ut av tragedien, og så skal vi ikke glemme våre egne utfordringer.