Rektoren var gjerne en talsperson og støttespiller for lærerne og skolen opp mot myndighetene og ut mot allmennheten. Nå er det så mye mer

Rektor: Rektor Rigmor Andersen på Sigerfjord skole. Foto: Privat

Når en ny leder for arbeidet med å gjøre gagns folk av ungene våre skal på plass, er søkerlistene korte. Hvis det er ei søkerliste i det hele tatt, da.

Nå er det Sortland kommune som sliter med å få noen til å ville bli rektor. På tre skoler står rektors kontor snart tomt, og nå har oppvekstsjefen forlenget søknadsfristen i håp om å få folk. Det er ingen nyhet at rektorstillingene er tunge å få fylt, og utskiftinga er til dels stor. Flere nabokommuner har hatt lignende problemer og har tidvis måttet finne midlertidige løsninger.

Det samme gjelder over hele landet. Da Bladet Vesterålen tok opp spørsmålet sist, for et par år siden, fortalte en rapport fra forskningsinstituttet Fafo at det sjelden er mer enn fem søkere til en rektorjobb i en norsk kommune.

Avtroppende rektor Rigmor Andersen ved Sigerfjord skole viser til at rektoren har fått stadig flere oppgaver. Hun får tilbakemelding fra lærere om at de ikke vil søke, fordi jobben er for omfattende og ansvaret for stort.

Rektoren var gjerne en talsperson og støttespiller for lærerne og skolen opp mot myndighetene og ut mot allmennheten. Nå er det så mye mer. Man sitter med et stort rapporteringsansvar for skoleeiereen, enten det er kommunen, fylkeskommunen eller et privat styre. Man er ikke bare lærernes arbeidsgiver, men skal også forholde seg til elever og foreldre med sterkere rettigheter – og en helt annen bevissthet om rettighetene sine enn tidligere. Slik må det være, men det gjør ikke rektorjobben lettere. I tillegg kommer gjerne strenge budsjettkrav ovenfra. Man kan oppleve å bli sittende ensom i brennpunktet for både elever og foreldre, lærere, oppvekstsjef og politikere.

Mange som kunne tenke seg å lede en skole, er aller mest opptatt av skoleutvikling, men får vanskelig gjort noe med det når de har brukt arbeidsdagene på budsjettstyring, rapportering og administrasjon. Noe av årsaken er styringssystemet New Public Management, som har veltet inn over det offentlige Norge, der blant annet skolene styres etter målbare resultater, både innenfor økonomi, karakterer, trivsel, miljø og mobbing. Det har bidratt til å endre rektors jobb vesentlig.

Noe må skje for at mange nok skal ha lyst til å ta en lederpost i skolen. Økte oppgaver burde for lengst ha ført til et tilsvarende løft i inntekt. Samtidig er det neppe mulig å fullt ut kunne betale seg til å gjøre rektorjobben tilstrekkelig attraktiv. Man bør også kunne spørre om alle oppgaver knyttet til dagens rolle som rektor, nødvendigvis må ligge der. Kanskje er det på tide å gå til kjernen og la rektoren konsentrere seg mer om å utvikle en god skole?