Vesterålen tingrett: Norges lover. Foto: Inger Merete Elven

Retten nær folket

Vesterålen tingrett vil bestå som selvstendig enhet, sammen med de andre tingrettene i landet. Det er konklusjonen til et flertall på Stortinget, som har funnet sammen for å stemme ned regjeringas forslag til sammenslåing av tingretter.

Domstolskommisjonen foreslo i fjor høst ei massiv sammenslåing av tingretter og jordskifteretter over hele landet. Man ville fjerne to av tre tingretter, og redusere antallet fra 60 til 22, om enn med 30 rettssteder. Kommisjonen ville samtidig redusere antallet jordskifteretter fra 34 til 13, med 20 rettssteder. For Vesterålens del ville det betydd nedleggelse av tingretten på Sortland, og at rettssaker som berørte vesterålinger ville blitt ført i Harstad.

I vinter gjorde regjeringa et forsøk på å sukre pillen med å beholde rettsstedene som avdelinger under større rettskretser. Det ville åpnet for administrativ flytting av stillinger og ressurser, med svekkelse av de lokale avdelingene på sikt.

Større avstand ville forbeholdt tingretten for de mest ressurssterke.

Det er naturlig å ta utgangspunkt i at regjeringas forslag også på sikt over tid ville kommet til å bety at tingretten og jordskifteretten på Sortland ble borte. Hvis Vesterålen tingrett hadde blitt lagt ned eller svekket, ville det fått følger på mange områder. Først og fremst ville det blitt en større belastning for folk flest å bidra i rettssaker, det være seg som part eller vitne. Turen til Harstad ville gjort terskelen høyere, både i manglende nærhet til rettsstedet, og i form av en mer tungvint deltakelse. Muligheten til å løse også sivile tvister rettslig bør ikke være fjern, verken i fysisk eller overført betydning. Større avstand ville forbeholdt tingretten for de mest ressurssterke. Det ville vært svært uheldig.

Det er også åpenbart at regjeringas forslag ville svekket det juridiske fagmiljøet både i Vesterålen og andre regioner. Et næringsliv i utvikling krever stadig mer infrastruktur rundt seg, også i form av kompetansen som finnes i et juridisk fagmiljø. Det er en nødvendig bestanddel i et komplekst samfunn, der lovforståelse og tolkning av lover, regelverk og kontraktsbestemmelser er avgjørende for mange bedrifter. Sentralisering av rettsvesenet ville også trukket med seg fagmiljøet rundt tingretten.

Man skal ikke ta lett på den andre siden av utviklingen mot et mer komplekst samfunn. Domstolkommisjonen har vist til at mindre tingretter kan ha utfordringer med habilitet, sårbarhet for fravær, og ikke minst manglende mulighet til spesialisering blant dommerne og annet personell. Dommerforeningen har pekt på behov for sterke fagmiljø og spesialisering. Det er likevel utfordringer som lar seg løse, dersom man for eksempel legger til rette for utveksling av ansatte, og tiltak for hospitering og videreutdanning. Det er aldri nødvendig å skyte spurv med kanon.

Det ligger selvsagt et politisk spill til grunn for regjeringas nederlag i saka. Vi har et Fremskrittsparti med markeringsbehov etter å ha trådt ut av regjering, og vi har en opposisjon som også ønsker å vise handlekraft. Når det er mulig å finne sammen om gode løsninger til beste for helheten i samfunnet, er også uvante allianser velkomne.

Det er å håpe at saka er lagt død, og at tingrettene får fred og muligheter til å utvikle seg videre lokalt, uten omkamper. Da må også Dommerforeningen og andre aktører akseptere flertallsbeslutningen. Det innebærer at man bygger videre på en desentralisert struktur som får muligheter til å løse utfordringene som måtte komme.