Rodeo i kommunen

Kommunesenteret: Rådhuset i Lødingen. Foto: Svein Rist

I løpet av et halvt år har de to største etatene i Lødingen kommune økt bemanninga med rundt 20 stillinger. Totalt er omtrent 80 personer i kommunen sysselsatt i undervisningssektoren og drøyt 220 i helse og omsorg. Da er 20 nye stillinger på noen måneder mye, og spesielt når det ikke har vært politisk godkjent. Det legger nesten ti millioner kroner på toppen av et driftsbudsjett på 170 millioner og betyr at drifta vokser med over fem prosent.

Slik var situasjonen de folkevalgte i kommunen måtte forholde seg til i siste kommunestyremøte før sommeren.

Det kommer på toppen av et budsjettunderskudd på over 17 millioner kroner i fjor.

De som har stilt seg til disposisjon i fjorårets valg for å lede kommunen, står i en fortvilende situasjon. De må finne penger til å betale ned gamle underskudd, og samtidig må de skjære vekk deler av det Lødingen kommune gjør i dag.

De folkevalgte gjør vedtak som ikke blir fulgt. De har vedtatt et budsjett som de ansatte ikke følger. Da kommunestyret kommunestyret møttes før sommerferien, ble administrasjonen beskrevet som illojal. Beskyldningen er alvorlig, men forståelig, for det er kommunestyret som sitter med ansvaret for hvordan pengene brukes.

Det kan være gode grunner til å opprette nye stillinger og øke ressursbruk. Både helse og omsorg, og oppvekstsektoren er regulert av lover som gir brukerne klare rettigheter. I begge sektorene, og særlig i helse og omsorg, beskrives tilbudene til en betydelig del av brukerne i enkeltvedtak. De kan ikke kommunen omgå eller unngå, og det kan også trumfe politiske vedtak som har lagt rammer for budsjettet. Men dersom slike forhold gjør politiske vedtak umulige å gjennomføre, må det bli ordentlig kommunisert. Nå venter politikerne på nye redegjørelser for hvor mye av overskridelsene som skyldes slike forhold – og hva som er årsakene til eventuelle andre avvik. I mellomtida kjenner man seg maktesløse.

I Lødingen synes det som kommunikasjonen har manglet mellom nivået som skal styre og nivået som skal utføre ordre. Det er vanskelig for folkevalgte å ha tillit til ansatte som ser ut til å gå sine egne veier uavhengig av styringssignalene. Samtidig tar tilliten den andre veien skade av den forståelige, men sterke ordbruken.

Når det oppstår sprik mellom politiske vedtak og ressursbruk, er det helt nødvendig at de som faktisk skal styre får muligheten til å gjøre nye prioriteringer. Det betyr at de må få klare rapporter når kart og terreng ikke stemmer. Og det må skje før man er kommet for langt. Når kommunen bruker penger den ikke har, bygger man opp mot en bråstopp som blir desto mer ubehagelig og vanskelig både for innbyggere, ansatte og politikere. Kommunal drift skal ikke ligne rodeo.