Sigerfjord – den stille bygda

Sigerfjordveien. Foto: Hilde Jørgensen

Av Fritz A. Pedersen

Som utflyttet Sigerfjording leser jeg Bladet Vesterålen daglig. Jeg har over lengre tid registrert alt som skal skje i «Blåbyen» Sortland. Ny blåby-strand, nu er det forslag om et flytebrygge-prosjekt i «hotellhuken» der det skal etableres ei flytende badstue, kanskje også betales av Sortland kommune.

Fra før er det krav om en ny flerbrukshall ved Blåbyhallen. Ja, de har mange planer som skal etableres innenfor bykjernen. Men i Sigerfjord som en gang var «motoren» i denne kommunen skal det visstnok ikke skje noen ting. Selv busskurene der var blitt renovert på dugnad. Gang- og sykkelvei fra Kjerringsnesbru til Heimgardhøgda ble satt på vent fordi den var ikke godt nok utredet. Veien gjennom Sigerfjord, som er blitt omtalt flere ganger, er mildt sagt en tragedie. Gjerdet ved den mellomste kirkegården er borte, bare jernstolpene står igjen, når tid de skal bli ordnet er det ingen som vet.

Det langsgående gjerdet som går ned mot sjøen ved den samme kirkegården har i lengre tid vært overgrodd av mose. Kanskje Sortland kommune kunne sette skoleungdommer i Sigerfjord til å få gjort noe med dette. Kanskje sigerfjordingene burde kreve at på badestranden på Dalsand, som bestandig har hatt mye besøk på sommeren, burde det bli satt opp ett servicebygg til de som besøker denne stranden.

Vi vet også at de omkringliggende bygder ikke har hverken svømmehaller eller treningshaller. Dersom de ønsker å få trene eller gå i en svømmehall må de til Sortland. Det er visst sånn demokratiet virker i dag. Jeg har sagt det før og sier det igjen: «Blåbyen» Sortland lider visst av storbygalskap. Men i Sigerfjord sitter de stille å registrerer at på Sortland skal alt skje, for der er det meste godt utredet, men ikke i Sigerfjord.