Skal Sortland være lagspiller eller solospiller?

Vesterålsgata: På Sortland møtes veiene fra naboene, og herfra går veien videre mot øst, nord og sør. Foto: Inger Merete Elven

Nordland fylkeskommune er i gang med å lage en regional transportplan. Her skal fylket tegne opp de store linjene for transport i Nordland, både av folk og gods, på tvers av kommuner, landsdeler og over landegrenser. Den skal også spille inn de viktige premissene til Nasjonal transportplan, der de store bevilgningene til veier, havner, farleder, jernbane og luftfart blir avgjort.

Fylkeskommunen har bedt hver region komme med et samlet innspill til arbeidet. Det har også Vesterålen gjort. Men Sortland kommune har også kommet med et eget innspill i tillegg – til naboenes overraskelse og irritasjon.

Ingen kan nekte en enkeltkommune å være på hugget, markere sine interesser tydelig, og arbeide opp mot andre myndigheter for å få gjennomslag. Det har Sortland gjort.

Men naboene oppfatter det altså som undergraving av fellesskapet i regionen. Først har Sortland kommune forhandlet seg fram til å få satt sitt preg på regionens felles uttalelse. Så lager man en egen uttalelse i tillegg, der egne saker fremmes. På denne måten ser det ut som Sortland kommune forsøker å få i pose og sekk.

Varaordfører Tove Mette Bjørkmo (Ap) sier at kommunens uttalelse er ment som et «vedlegg» til regionens felles dokument. Det er mulig, men for naboene oppfattes det heller som lite solidarisk og en form for dobbeltkommunikasjon.

Sortland er den dominerende kommunen i regionen, har selvsagt den største tyngden og er et samferdselsmessig nav. Her møtes veiene fra naboene, og herfra går veien videre mot øst, nord og sør. Posisjonen som veikryss har, ved siden av dyktige næringsaktører, bidratt til å bygge opp Sortlands posisjon. Slik sett er Sortland på flere måter helt sentral i Vesterålen. Det er et privilegium, men medfører også et ansvar.

Når Nordland fylkeskommune har invitert regionrådene til å komme med innspill til den regionale transportplanen, burde man forholde seg til det.

Hvis også de andre fem kommunene som i fellesskap har gitt og tatt i det regionale samarbeidet skulle kjørt sitt eget løp med egne uttalelser, ville den felles stemmen fra Vesterålen stått i fare for å drukne i seks «vedlegg». Det er ikke tvil om at også de andre kommunene kunne hatt interesse av å fremme egne samferdselssaker hver for seg, også de som ble nedtonet gjennom forhandlingene om det felles innspillet. Men da hadde felles-uttalelsen blitt pulverisert.

Det er vanskelig å være både lagspiller og solospiller på samme tid.