Illustrasjon: Tråler leverer fangst på Melbu. Foto: Øystein Rysst

Skal vi ikke ha mer igjen?

Norge taper hvert år store penger og et ukjent antall arbeidsplasser på fisk som selges ut av Norge uten å bli bearbeidet.

Eksportverdien av norsk fisk har økt jevnt og trutt, først og fremst på grunn av oppdrettsnæringa. Det må ikke føre til at villfisken blir avglemt. Her er det nemlig mye å gå på. Av de 100.000 tonnene hyse som fiskes langs kysten hvert år, blir en stor andel eksportert om bord-frosset til betydelig lavere pris enn om den var blitt bearbeidet for eksempel til filét her heime, ifølge et innlegg fra Kystens tankesmie.

Norge har ressurser i havet som andre land kan se langt etter. Det gir oss enestående muligheter til å handtere fisken så vi får overskuddsbedrifter, arbeidsplasser og levende tettsteder der den kommer på land. I stedet ser det ut til at vi gradvis har mistet grepet.

Vi kan ikke komme fra at vi har et lønnsnivå som gjør det vanskelig å konkurrere med lavkostland der lønnsnivået er atskillig lavere. Vi har også over tid hatt mangel på arbeidskraft. Gjennom mange år har kinesisk fiskeindustri bearbeidet store deler av de norske fangstene og sendt ferdige produkter tilbake til markedene i Europa. I seinere år har også lavkostland øst i Europa tatt sin del av kaka.

Offentlige utredninger og stortingsmeldinger har hatt som formål å oppnå økt verdiskaping, men det har vært mer i navnet enn i gavnet

Offentlige utredninger og stortingsmeldinger har hatt som formål å oppnå økt verdiskaping, men det har vært mer i navnet enn i gavnet. Skiftende regjeringer og stortingsflertall er ikke kommet særlig vei i ønsket om å legge til rette for økte verdier av den norske fisken her heime.

Mens kysten hadde over 100 filétfabrikker på 1970-tallet, er det rundt 10 igjen i dag. Det har vist seg krevende å ta arbeidsplassene heim. Det er nok å se til Primex på Myre for å forstå det. Samtidig er det stadig pågangsmot både her og hos Lerøy Norway Seafoods' anlegg på Melbu, der man de siste årene har gjort store investeringer i robot-teknologi, og nå i sommer i et nytt tine- og mellomlagringsanlegg. Her er målet intet mindre enn å bli verdensmester på filét.

Island har et system der eksport av ubearbeidet fisk fører til trekk i kvotene. Det har man fått aksept for i EØS-systemet, som også regulerer norsk industri- og fiskeripolitikk. Kystens tankesmie peker i et innlegg i Bladet Vesterålen på at slike reguleringer kan stimulere til å bruke ny teknologi, jevnere tilgang på råstoff og bedre grunnlag for den norske fiskeindustrien.

Riksrevisjonen betegnet det i vår som sterkt kritikkverdig at Nærings- og fiskeridepartementet har gjort store endringer i kvotesystemet gjennom nærmere 20 år uten å utrede konsekvensene tilstrekkelig på forhånd, og heller ikke i ettertid. Bare dager seinere vedtok flertallet i Stortinget et nytt kvotesystem. Det vil bli omkamper, og da er det på tide å ta tak i reguleringer som faktisk kan gi samfunnet mer igjen for fisken.