Staten: Skal staten eller kommunene få mest av pengene fra oppdrettsnæringa?

Statens tilsnikelse fra oppdretterne

Regjeringa har foreslått en ny produksjonsavgift for norsk havbruksnæring. Alle norske oppdrettere skal ifølge forslaget betale inn 40 øre til Havbruksfondet per kilo produsert laks, ørret og regnbueørret. Pengene skal fordeles etter fordelingsnøkkelen «som til enhver tid gjelder i fondet», heter det fra finansminister Jan Tore Sanner (H). Per i dag betyr det 80 prosent til kommunene og fylkeskommunene med havbruksvirksomhet, og 20 prosent til staten. Anslaget er at det skal bety 500 millioner kroner årlig.

Den som bestemmer reglene er seg selv nærmest.

Produksjonsavgiften er godt mottatt i næringa, selv om den for ikke mer enn tre år siden satte seg på bakbeina da det var snakk om en produksjonsavgift på 25 øre. Da skattlegging av næringa kom opp denne gangen, var alternativet en skatt på 40 prosent av grunnrenta i næringa. En slik skattesats kunne ifølge utredningsarbeidet gitt det offentlige Norge skatteinntekter på sju milliarder kroner ekstra fra næringa. Det ville blitt et helt annet økonomisk trykk på oppdretterne enn produksjonsavgifta som etter alt å dømme blir innført nå. Et resultat kunne blitt langt mindre ressurser til utvikling og innovasjon, slik som Nordlaks' havfarmer, og begrenset sysselsetting og industriell virksomhet langs kysten.

Havbruksnæringa er mest verd for Norge når den bidrar til å bygge lokalsamfunn. Når staten ikke skattlegger grunnrenta, kan den legitimere begrensninger på eierskap og drift som bidrar til lokal verdiskaping. Reaksjonene fra oppdretterne selv kan tyde på at produksjonsavgiften tar tilstrekkelig hensyn til dette.

Men samtidig som regjeringa har gått inn for en fornuftig måte å skattlegge næringa på, vil man endre fordelingsnøkkelen for inntektene fra salg av rett til kapasitetsøkning. Her vil staten nå ta 75 prosent av pengene. Det er vanskelig å se gode grunner til det, annet enn at den som bestemmer reglene er seg selv nærmest.

Det er oppdrettskommunene som er tettest på næringa. De må legge til rette med oppdatert planverk og infrastruktur, og de får ulempene når arealer beslaglegges på bekostning av rekreasjon, reiseliv, fiskeri og annen virksomhet. Det er en tung begrunnelse for at næringa skal betale produksjonsavgift og avgift på vekst – der skoen trykker.

Det framstår som en tilsnikelse fra regjeringa når den vil endre fordelingsnøkkelen for gebyrene for salg av nye konsesjoner og økning på eksisterende konsesjoner. Det bør ikke aksepteres.