Av: Knut Sand Bakken, vikarprest i Hadsel Foto: Innsendt

Sutringen binder oss sammen i nord?

Av: Knut S. Bakken, vikarprest i Hadsel

Vi lever i et sutresamfunn, også her nord. Grunnen er at vi har for store forventninger til livet. God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. I Vesterålen vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagen til VG, TV2, Bladet Vesterålen eller lokalpolitikere.

I vårt sutresamfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.

Jeg tror det fremdeles er mye ressurser til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den nord- norske folkesjelen. Og denne røsten er langt viktigere enn stemmene børsen! Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening nå er i ferd med å løsne.

For vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige. Men hvorfor bry seg? Det er jo det offentliges oppgave, både hjemme og ute. I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet! Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer.

Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere. Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den. Men det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss. Vi er i ferd med å overlate alt til offentlig sektor. Vi forsøker ikke en gang å ordne opp i det selv før vi henvender oss til fellesskapet, det offentlige, kommune, fylkeskommune eller stat. Det er en evig utfordring å balansere mellom en sterk offentlig sektor på den ene siden og individets frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må være nok til å innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/det offentlige ikke fungerer godt nok i det norske samfunn i dag som på mange måter har blitt et sutresamfunn hvor vi krever. Og får vi det ikke som vi vil, blir vi bitre og sure! Og det som er verre - misnøyen tapper oss for krefter.

Velferdsstaten hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav har liten plass til de gamle dyder. Men vi mister kontakten med det dypeste i oss, hvis vi ikke stiller spørsmål om hva som virkelig betyr noe for oss og hva vi lengter etter. De energiske og handlekraftige dyder må bli en naturlig del av vår hverdag. Den norske borger har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet. Og døden. Men markedsføringen av det gode liv har og vil fortsatt skape urealistiske forventninger om hva livet vil bringe.

Lokale politikere må langt oftere stå frem og si at de ikke kan skape et himmelrike i Vesterålen. Vi har ikke råd til alt. Derfor hjelper det ikke å stå ved klagemuren å sutre.