Hermod Høwe

Til minne om Hermod Høwe

Av: Helen Remen

Jeg har vært litt i selvpålagt isolasjon hele høsten, men jeg leser aviser og ser på nyheter daglig.

Jeg ble veldig lei meg da jeg så at Hermod Høwe var gått bort. Vi hadde mye med hverandre å gjøre da jeg var styrer for Sortland syke- og aldershjem. Han var en engasjert politiker, brydde seg om eldre og sykehjem og jeg fikk han derfor med til et møte hos fylkeslegen i Bodø, det handlet om dementes situasjon ute i kommunene.

Vi skriver cirka 1996.

Det fantes ingen spesielle tilbud for demente eller Alzheimer pasienter den gang. Absolutt ingen ting!

Ikke i hele landet!

Vi tok kontakt med fylkeshelsesjefen og ba om hjelp til å ordne en konferanse i Bodø med hensikt å få etablert kunnskap og muligheter rundt i kommunene.

Kirsten Hasvold ble vår kontakt hos fylkeshelsesjefen, og bedre kunne det ikke vært.

På et øyeblikk hadde hun ordnet og rigget konferanse og invitert «de skarpeste knivene i skuffen» på området demens og jeg tok kontakt med Gerontologisk institutt i Oslo og fikk dermed Åse Marit Nygaard som primus motor for konferansen. Det var folk fra hele landet tilstede de tre dagene i Bodø. Alle var i samme båt, ingen hadde spesialtilbud for demente.

Det var startskuddet og her hjemme hjalp Hermod Høve til slik at vi fikk penger til å bygge om til en skjermet enhet for demente og vi fikk på plass økonomi til 6 årsverk knyttet til enheten gjennom Rettedalmidler og andre lønnstilskudd. Bl.a utdanning av sykepleiere. Og, som en parentes kan jeg fortelle at den ene ble sykepleier og er fortsatt i jobb i kommunen! Riktig nok som pensjonert ekstravakt, men hun trengs der hun er.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På en av mine reiser til Bodø på den tiden, møtte jeg en annen hyggelig dame som jeg kjente litt fra før. Hun var på det tidspunkt ikke i jobb, men hadde sykepleieutdannelse fra utlandet. Jeg fortalte hva som var i emning og spurte om hun kunne være interessert.

Ja, hun skulle tenke på det og heldigvis, det var hun. Hun ble med i den sykepleiefaglige kabalen vi la. Hun var faktisk alfa og omega, hun betydde virkelig alt, for å få endene til å møtes,og oppnå målet vi hadde satt oss. Sånn ble Gisela Berntsen «headhunted» til en jobb hun aldri før hadde drømt om, men som hun ble i, til hun ble pensjonist! Jeg var og er full av beundring!

Jeg møtte så mye kunnskap og ble kjent med så mange positive og hyggelige mennesker, som ennu varmer mitt hjerte.

Dermed gikk det hele som hånd i hanske og den skjermede enheten var av sitt absolutt første slag i landet! Det var stort! Jeg tenker den dag i dag for en betydning det skulle få, ikke bare for Sortland, men for hele landet at Hermod var hos oss på det rette tidspunktet. Han var gift med Magnhild, en ildsjel av en sykepleier og hun hadde nok fortalt han hva som trengtes. Han hørte på oss og skjønte hva vi snakka om!

I dag er det vel ingen kommuner i landet som ikke har tilrettelagt for demente.

Jeg vet ikke om jeg noen gang fikk takket Hermod nok for at han satte seg så grundig inn i sykehjemssakene og sto oss bi, men jeg vil at vi som hedrer han for innsatsen, skal vite og huske det og fortelle det videre.

Jeg visste ikke at han var syk, men jeg snakket med han en dag han var ute på en av sine spaserturer. Og jeg visste ikke da at det skulle ble siste gangen.

Takk for at du brydde deg om byen vår og takk for alt du gjorde for folket i Sortland, Hermod!

Hvil i fred!