Ånstadblåheia vindpark. Foto: Ånstadblåheia vindpark

Unødvendig gjenåpning for vindkraft

AV: Gudmund Sundlisæter, La Naturen Leve

Statsråd Terje Aasland starter sitt debattinnlegg i Bladet Vesterålen 22. april med å fortelle at Norge trenger mer fornybar kraft og at det er nødvendig å åpne opp igjen for konsesjonsbehandling av vindkraft på land. Han forklarer dette med blant annet klimakrisen og høye energipriser. Han begrunner ikke påstandene, men han lover at det skal stilles strengere krav til konsesjonene og at kommunene må være med på laget. For å få til dette vil han lokke kommunene med flere penger.

Grunnen til at regjeringen satte en stopp for flere konsesjonsbehandlinger av vindkraft i 2019 var den sterke motstanden i befolkningen da det ble tydelig hvilke naturødeleggelser og helseplager vindkraftverkene førte med seg. Mange trodde at denne stoppordren var gitt en gang for alle. For hvordan kan strengere krav og flere penger til kommunene gjøre opp for skadene som blir påført naturen, oss selv og våre fremtidige generasjoner? Vi snakker nå om vindturbiner med høyde opp mot 300 meter og dertil enda bredere veier, større utsprengninger, større fyllinger, større støybelastninger og mer lysforurensning som følge av utbyggingen.

Statsråden sikter spesielt til utkantkommuner som har naturområder og som sliter med fraflytting. Det kan være fristende for politikere i små kommuner å takke ja til noen kroner i bytte mot natur, men det er ikke sikkert at fremtidige politikere vil mene det samme, og det er heller ikke sikkert at det vil bli så lett å få tilflyttere til en kommune som er nedbygd av vindkraftindustri. Undersøkelser viser at lett adgang til urørt natur er et av de viktigste motivene for at mennesker flytter fra sentrale til mindre sentrale strøk. Samtidig er det fattige kommuner som lett kan la seg friste til å selge arvesølvet.

Energiministeren forteller at vi trenger mer vindkraft for å gi industrien i Norge tilgang på rimelig energi. Han kommenterer ikke hvordan de nye strømkablene sørger for eksport av den samme kraften og import av europeiske strømpriser. Kraftbransjen er enig med ham. På Vannøya i Karlsøy kommune i Troms planlegges nå utvidelse av Fakken vindkraftverk. Valaheia, et naturområde ved Vannvåg står nå i fare for å bli industrialisert. Det er vanskelig å forstå hvordan dette skal føre til befolkningsvekst i kommunen, tryggere energiforsyning og reduserte klimagassutslipp.

Vindkraft har til nå ikke bidratt til reduserte utslipp. Alt har gått inn i et overskudd og blitt eksportert. Når vi ikke vil nå klimamålet for 2030 er det ikke mangel på kraft, men takten i elektrifiseringen som er årsaken. Industrisiden gjentar stadig behovet for mer fornybar kraft framover. Dette står mot prognosene fra NVE som antar et overskudd av kraft fram mot 2040. I NVE`s framskrivning er både ny kraftkrevende industri og en viss elektrifisering av sokkelen tatt med. La Naturen Leve er sterkt kritisk til elektrifisering som kun innebærer å flytte utslipp fra Norges regnskap og til Europa. Dette gjelder bl.a. elektrifiseringen av naturgassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest, som koster befolkningen dyrt i form av tapt natur i Finnmark og kostnader via strømregningen. Så kan man spørre seg hvor mye annen industri vi skal hilse velkommen. Kraftkrevende industri som krypto-mining, datalagring, batteriproduksjon, hydrogen- og ammoniakkproduksjon søker gjerne områder som har lav energipris og vil spise av overskuddet som eksisterende industri kan trenge.

Det er tankevekkende at Norge, som eneste land i Europa sammen med Liechtenstein, nøler med å godta EU-direktivet for energieffektivisering. Midlene som Enova disponerer, er vanskelig tilgjengelig for energisparetiltak i private bygg. De virkelig store tilskuddene går til Equinor som bl.a. drifter LNG-anlegget på Melkøya.

Realisering av det grønne skifte, innbefattet kraft til ny industri, har mange sider. Når regjeringen og industriaktører ønsker seg mer kraftutbygging glemmer man det grunnleggende problemet i samfunnet, nemlig naturkrisen som er minst like alvorlig, og henger tett sammen med klimakrisen. Vindkraftutbygging er både naturfiendtlig og arealkrevende. Bare elektrifiseringen av Melkøya vil kreve 2,3 TWh, tilsvarende produksjonen fra opp mot 200 vindturbiner av dagens størrelse. Dersom dette ikke skal tas fra dagens kraftoverskudd vil det kreve ytterligere 60 km² anleggsareal til vindkraft. Dette er ikke løsningen på energi- og klimaproblemene. Løsningen er heller ikke en forsert vindkraftutbygging til havs så lenge konsekvensene for havmiljøet langt fra er klarlagt.

Det er på tide at vi nå innser verdiene av naturen i Norge og at vi må gjøre alvor av å redusere forbruk og vekst. Vi har fortsatt en del urørte arealer selv om de reduseres i stadig økende tempo. Vi har ansvar for å forvalte disse arealene, ikke bare for dagens befolkning, men også for fremtidige generasjoner, og som Europas grønne lunge. En forsvarlig vekting av natur- og folkehelse i det nye konsesjonssystemet tilsier at det bygges svært få nye vindturbiner i norsk natur.