Vesterålens (så langt) siste sorenskriver: Hans Edvard Roll, siste uka på jobben i Vesterålen tingrett. Foto: Håvard Skogly Mækelæ

Vi lar oss ikke ribbe

Vesterålen tingrett er borte og gjenoppstår som et rettssted i Midtre Hålogaland tingrett. Vesterålens siste sorenskriver, Hans Edvard Roll, ga i Bladet Vesterålen lørdag tydelige perspektiver på framtida: Byråkratene i systemet vil sentralisere.

Man må med andre ord regne med at Domstolsadministrasjonen og hovedkontoret for den nye, sammenslåtte tingretten vil bruke de mulighetene man ser til å flytte saker og styre bemanning ut fra sine vurderinger om hva som er rasjonelt. Det er ikke grunn til å regne med at det vil være i tråd med ønskene og behovene i Vesterålen for å ha et funksjonelt og nært rettssted, til tross for Stortingets vedtak om at Sortland skal være rettssted også i framtida.

Den siste sorenskriveren peker på betydningen av å ha lokale tilbud som bygger samfunn. Det omfatter også tingretten og kompetansen som følger med den. Det betyr at samfunnet må holde vakt om det vi har og stå på barrikadene, som Roll sier.

Sentralisering handler om mer enn tingretten. Roll nevner selv blant annet fiskemottak som baserer seg på tilreisende arbeidskraft, og oppdrettsanlegg som i teorien kan fjernstyres fra det fjerne østen, om så. På samme måte er det mulig å basere fiskeriene i stor grad på havgående båter med mannskap som flys inn og ut fra sine heimplasser når de skal på havet.

Det er ikke likegyldig hvor folk bor.

Det er ikke likegyldig hvor folk bor. Bosetting i hele landet har en verdi i seg selv, både for mennesker og kultur. En befolkning som lever tett på verdiene vi lever av selv og tar stedegne ressurser i bruk, utvikler også en uerstattelig dypere kunnskap om, og forhold til, natur, ressurser og land. Legitimiteten av krav om å beholde ressursene som nasjonal eiendom bygger også på bosetting og lokal utnyttelse.

De rike verdiene i natur, landskap og lokal kompetanse krever at det finnes grunnleggende tilbud rundt om. Fra det helt enkle som gode veier, trygg helsetjeneste, utdanningsmuligheter, og en tilstedeværende ordensmakt, til tjenester som et rettsvesen forankret i befolkning og samfunn.

Et distrikt som skal leve, må ha disse tjenestene på plass. Det er ikke likegyldig hvor sorenskriveren sitter, eller hvor man møter når man innkalles som part eller vitne i en rettssak. Byråkrati og offentlig forvaltning har sin egen tyngdekraft som iblant virker på tvers av politiske styringssignaler. Den krafta må motarbeides hver dag. Ellers ribbes distrikter som vårt bit for bit.