Tidligere: Juline Aspenes, Oda Regine Elvenes, Tove Mette Bjørkmo, Viktoria Høybakk og Sarah Hagan ved 22. juli-monumentet, midt mellom skolene på Sortland. Foto: Arkivfoto

Vi må ikke glemme

Onsdag er det ni år siden Norge ble rammet av terror. 69 personer ble drept av Anders Behring Breivik under AUFs sommerleir på Utøya, og 8 personer i regjeringskvartalet, 22. juli i 2011.

I år blir det ingen samling for overlevende og pårørende på Utøya. Det blir heller ingen åpen samling foran regjeringskvartalet på niårsdagen for terrorangrepet. Koronaviruset har flyttet markeringa over på nett – og i stedet blir det taler, kransenedleggelser og musikkinnslag fra begge stedene. Dette sendes direkte av NRK.

To unge vesterålinger mistet livet i angrepene på Utøya for ni år siden: Henrik Rasmussen fra Melbu, og Åsta Sofie Helland Dahl fra Sortland. I Vesterålen har AUF lokale markeringer i Sortland og Hadsel denne onsdagen. Hovedmarkeringen blir ved minnesmerket på Melbu, mens det blir ei stillere markering med pårørende i Sortland.

At det blir ei annerledes markering av 22. juli i år, kan nok oppleves både rart og vanskelig for mange, selv om man er innforstått med at det er nødvendig slik situasjonen er nå. Vanligvis er minnemarkeringene for 22. juli en dag for nærhet, der det å være fysisk sammen i et fellesskap står sentralt. Det er en dag for samtaler, og for klemmer.

At det blir ei annerledes markering gjør den på ingen måte mindre viktig. 22. juli er fortsatt et nasjonalt traume. For noen føles det som om terroren rammet i går. For andre er det uvirkelig at det neste år er tid for tiårsmarkering.

Fortsatt opplever mange utryggget og uro. Mange lever med vonde følelser og smerte, som er med dem hver eneste dag. Mange har mistet det umistelige. Vi skylder dem å ikke glemme. Vi skylder alle som mistet livet, og alle som lever med tapet og sorgen, å markere denne dagen med verdighet.

I fjor sommer var Norge nær å oppleve en tilsvarende katastrofe da Philip Manshaus gikk til angrep på Al-Noor-moskeen. Det viser med all tydelighet at høyre-ekstremismen fortsatt må tas på høyeste alvor. Det viser også at vi må fortsette å stille spørsmål og krav knyttet til beredskapen og samfunnsdebatten.

22. juli er en dag for refleksjon og ettertanke. Men datoen er også en brutal påminnelse om hvor galt det kan gå – og om at vi som enkeltmennesker og nasjon må være vårt ansvar bevisst for å hindre at noe slikt skal skje igjen.