Vattpinne-test: Personell på Sortland klar til å utføre koronatest. Foto: Håvard Skogly Mækelæ

Vi senker ikke skuldrene

To personer i Sortland ble bekreftet smittet av covid-19 i helga. De to tilfellene førte blant annet til nedstengning av en lokal bedrift, flere skoleklasser i karantene både i Sortland og Hadsel, og massetesting i de to kommunene.

Så seint som mandag kveld holdt man ennå pusten i påvente av testsvarene. Et utbrudd vil bety flere tiltak og en dramatisk situasjon i regionsenteret foran inngangen til påska.

Uansett tjener smittetilfellene som en nyttig påminnelse om å løfte guarden og være på vakt. Vesterålen har sluppet billig. Noen mindre utbrudd i Andøy og Hadsel har skapt de største utfordringene, men de ble slått ned før de kom ut av kontroll.

Når det kommer nye smittetilfeller i Vesterålen, er det lett å se at folk har fått en vekker. Avstanden blir større og omgangsformene forsiktigere igjen. Slike påminnelser trengs.

Det er lett å senke den personlige beredskapen, slappe av og tenke at vi ikke har lokal smitte. Tankegangen faller naturlig, og det er ikke minst krevende å få barn til å holde seg unna hverandre, så ikke de skaper nye nærkontakter. Men man ser det også på butikker, i kaféer og andre offentlige rom. Det er vanskelig å holde avstand, og det er vanskelig å begrense omgangskretsen. Det kan også være vanskelig å la være å møtes, også om man er litt flere enn man bør. Den erfaringen er ikke Erna Solberg aleine om.

Poenget er ikke å moralisere, verken overfor en statsminister som feirer bursdag, eller overfor andre. Poenget er at hele befolkningen, også her i Vesterålen, må ha stadige påminnelser om at pandemien ikke er over, men at smittepresset faktisk er vel så høyt som da landet ble stengt ned i fjor.

Det skal veldig lite til før vi mister kontroll også i Vesterålen: En tilreisende, noen senkede skuldre, noen møter på privaten eller på jobb. Man må selvsagt håpe det går bra i noen måneder til, inntil en tilstrekkelig stor del av befolkningen er vaksinert, men det er ikke nok å håpe. De mest utsatte blant oss trenger fortsatt at hvert lokalsamfunn tar ansvar for at smitte ikke skal kunne spres.