Klima: Odd-Einar Sørensen, Hadsel

Viljen til å benekte kunnskap om dagens klimaendringer

Av: Odd-Einar Sørensen, Hadsel

Kommentar til Egil Enåsen, innlegg i Bladet Vesterålen 24.01.20

Viser til Enåsens innlegg, som jeg hadde tenkt å gi et svar ved å vise til noe av den best dokumenterbare kunnskapen innen dette emnet. Med bakgrunn i fysikk og kjemi har jeg en naturlig interesse for klimaforskning. Alle de jeg nevner under samarbeider med internasjonale organer innen sine felt, og sitter på enorm mengde forskningsbasert kunnskap. Jeg kan nevne organisasjoner som:

Les også
«Det nest varmeste tiåret noensinne» virkelig?

• Bjerknessenteret, et av europas største naturvitenskapelige forskningssenter med 197 forskere fra 34 land. Er internasjonalt anerkjent som ett av verdens fremste innen klimaforskning. Leverer blant annet til IPCC/FNs klimarapport

• Cicero, senter for klimaforskning ved Universitetet i Oslo. Norsk Polarinstitutt, direktorat under Miljøverndepartementet. Forsker på behovene for miljøforvaltning i Arktis og Antarktis/ land og hav. Norsk Meteorologiske Institutt som i tillegg til væravdelingen har egen klimaavdeling. NTNU med egen avdeling innen bærekraft/ klimaendringer. Universitetene i Bergen, Tromsø og Nordland med blant annet marin forskning, klima, energi, miljø, bærekraft og grønne campus. IPCC/ FN sine hovedrapporter og spesialrapporter. Første kom i 1990. NASA Global Climate Change. Havforskningsinstituttet med 22 forskningsgrupper der ett er osceanografi og klima. Miljøvernepartementet, blant annet Klimastrategi 2030. Miljøorganisasjonene, Greenpeace og WWF

Jeg hadde som sagt tenkt å gi Enåsen et begrunnet svar, helt til jeg kom over en artikkel av Lars Ursin i Norsk Klimastiftelse. Han kunne vise til klimapsykolog Charles A Ogunbode (De-Montfort-Universitetet, og tidligere UIB).

CAO hadde gjennomført representativ spørreundersøkelse i Norge hvor han hadde kartlagt folks holdninger før og etter å ha lest rapporten til IPCC om 1,5 graders global oppvarming, eller hørt/lest om den. Resultatene viser at størsteparten hadde fått informasjon gjennom nyhetsmedia. De som plasserte seg selv på ytre høyre fløy viste liten tendens til å endre holdning før og etter rapporten. De forble upåvirket. På den mer moderate høyresiden, derimot, så man en svak endring i retningen økt bekymring. Den sterkeste sammenhengen var imidlertid ved å bli kjent med innholdet i rapporten. Denne effekten slo inn på tvers av hele det politiske spekteret.

CAO oppdaget et viktig trekk ved at folk som er sterkt forutinntatte i møtet med informasjon, sjelden endrer på noe som helst. De har i stedet en tendens til å tolke ny informasjon innenfor rammene av sin egen virkelighetsoppfatning. Disse utgjør omtrent 15 prosent av befolkningen.

Eneste positive han ser ved argumentasjonen til klimafornekterne, at det får folk til ikke å ta argumenter for gitt.

CAO sier at informasjon om emnet har stor betydning, men at vitenskapelig informasjon må presenteres på en god måte. Han minner om at Norge sammen med USA og Australia har en relativt høy andel klimaskeptikere i deler av befolkningen. Hans erfaring er at de fleste mennesker forsøker å forstå verden rundt seg, at de faktisk lar seg overbevise av fakta og fornuft, og at det er dem vi trenger å støtte. Da blir den lille minoritetsgruppen – som etter alt å dømme aldri vil endre mening – bare en distraksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så langt om denne undersøkelsen.

Egil Enåsen får ha meg unnskyldt. Men det har i årevis ligget informasjon på åpne og offisielle kilder om alt som har med klima å gjøre.

Jeg vil derfor råde folk til å gå inn på hjemmesidene til de anerkjente institusjonene jeg nevnte i begynnelsen. Man trenger ingen faglig bakgrunn for å skjønne sammenhenger. Disse er også godt forklart med animasjoner og videoer. Den aller første forskningen og advarslene om konsekvensene av økte utslipp av klimagasser kom forresten av amerikanske forskere så tidlig som i 1972. Nesten ingen skjønte hva de snakket om. Første rapport fra IPCC kom i 1990.

Jeg har lest litt av hvert fra ekstreme klimafornektere de siste årene, som at forskere og institusjoner er korrupte, er en sammensvergelse, de skjuler informasjon, jukser og manipulerer data og målinger. Det er ikke måte på hvor fæle disse forskerne er.

Jeg ser også at man blander begreper som vær og klima, overfortolker enkeltresultater og ofte pakker disse inn i generell allmennkunnskap for å virke mer troverdig.

Så har vi vandrehistoriene i sosiale media med 30.000 forskere i USA som ikke er enige i menneskeskapte klimaendringer, 500 forskere som har skrevet under mot FN/ IPCC, NASA jukser, eller man finner en professor «Drøvel» et eller annet sted som heller ikke er enig. Listen kunne vært mye lengre. Noe fra klimafornekterne finnes på nettstedet faktisk.no som sjekker uriktige påstander innen samfunnsliv, politikk og forskning.

Forskning innen klimafeltet er ikke annet enn å samle inn data fra naturen og analysere dem. Klimaforskningen er tverrfaglig og underlagt strenge krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet.

Det er i alle fall gledelig at en stor del av dagens ungdom har skjønt konsekvensene ved ikke å gjøre klimatiltak.

At menneskeskapte utslipp påvirker klimaet, tror jeg vil aksepteres i økende grad ettersom det får lokale og ikke minst personlige økonomiske konsekvenser. Og da tror jeg det hjelper lite å skylde på været.