Renessansemennesket er borte

(Foto: Hilde Jørgensen)

(Foto: Hilde Jørgensen)

Av
DEL

MinneordJeg har kun kjent ett renessansemenneske i mitt liv – og det var Frank A. Jenssen som la inn årene natt til fredag 9. juni. Har rakk bare å bli 65 år.

Jeg møtte Frank første gang i den rotete leiligheten til Jack Berntsen helt i begynnelsen av de vidunderlige 70-årene. Han gikk på gymnaset i Svolvær og spilte ståbass.

Selv om jeg var noen år eldre var det som om jeg var eleven som lærte. Å beskrive Franks interesser, handlinger, viten, nysgjerrighet og kunnskaper i en setning er nesten umulig. Derfor tyr jeg til det eneste ordet som dekker en slik personlighet: renessansemennesket.

En som ville lære mye, en polyhistor, en som ville leve inne i selve livet og en som ville fortelle dette videre til oss andre. Denne betydelige mannen kom til Svolvær fra Tysfjord og gikk ikke av veien for noe: forfatteren, musikeren, journalisten, fotografen, bokseren, fjellklatreren, jegeren, friluftsmennsket, investoren, galleristen, kunstelskeren, forleggeren, foredragsholderen – og slik kunne jeg fortsette.

Hele tiden får jeg stadig assosiasjoner til både Hemingway og opplysningstidens apostler. Tenk bare på hans fremsnakk av torsken og vågehvalen.

Vi stiftet den internasjonale musikkgruppen DR FISH omtrent samtidig som han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for «Saltbingen».

Han tok frem elbassen og ble selvsagt med oss fullt og helt, samtidig som han ga ut bøker i ett kjør og hadde en viktig rolle i konkurrenten Tysfjord Sang & Sement. Når bassen en gang i blant ble litt skakk, skeiv og småfalsk kunne han si: «Det er akkurat sånn den skal være». Basta!

Jeg fikk også æren av å få være med på de eleverte turneene til Trio Lofoten på Hurtigruta sammen med Frank og Jack. Da Nordnorsk Forfatterlag feiret 30-årsjubileum på Kjerringøy leide vi tre prestegården og lagde vårt eget parallelle symposium. For ikke å snakke om Festspillene i Nord- Norge. De tok vi på hælen.

Frank gikk som regel ad hoc inn i en telefonboks og ringte til festspilldirektøren og dermed var DR FISH klarert for differensierte oppdrag i hele Harstadbiotopen. Frank hadde verdens vakreste sonore radiostemme. Jeg har fremdeles hans karismatiske intervju med min tante Hanna, som hadde vært telegrafbestyrer i Henningsvær, på kassett. Det er til å gråte av.

Vår viktigste krangel dreide seg om den italienske kunstmaleren Amadeo Modogliani. Han malte meget langstrakte kvinner. Vi brukte hver for oss ordet Modigliani synonymt med langstrakt, for eksempel ord som modiglianiskygger eller modiglianividder? Vi ble aldri enige om hvem av oss som var først ute.

For boken «Lengselens år» ble forfatteren utropt til den nye Hamsun av litteraturprofessoratet. I mitt eksemplar som Frank ga meg står det skrevet: «Til Ragnar, to halvlitere takk, når vi møtes!».

Franks siste konsert med DR FISH var på elgjaktfestivalen i Tysfjord i oktober 2011. Da vi hadde vår siste store konsert i Lønstrup, Danmark 3. august 2016, kunne ikke Frank stille opp. Sykdommen krevde sitt. Vi måtte leie en dansk bassist på stedet. Det ble overhodet ikke det samme.

Nå har du lagt bassen fra deg, Frank. Vi savner deg slik. Hele deg. Stemmen din, humoren din og den litt skjødesløse avvæpnende stilen. En siste skål fra gutta i DR FISH: Eivind Witsø, Hans Thisen, Olav Lekve, Per Østerlie og meg. Og husk hva vi alltid sa til hverandre, jeg tror det var du som introduserte imperativet: «Øving er barnslig!».

Artikkeltags