Det som nå skjer, med galopperende strømgalskap, kan neppe sies å være til beste for allmennheten, dvs. eierne. Ergo må det være et lovbrudd. I lov om pristiltak § 2 heter det: «Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige»

Produksjonskostnad for vannkrafta er 11,77 øre/kWh. Dertil kommer noen øre i nettleie avgifter og moms. Normal avanse er rundt 30 prosent. Da er det ikke å ta for hardt i å kalle alt over 100 prosent urimelig. Om prisen bare på forbruk (uten moms) er 1 krone vil det si en avanse på 850 prosent mens 6 kroner er hele 5000 prosent. Vi opplever altså et ran, priser over et hvert fornuftig eller anstendig nivå. Dessuten er det helt åpenbart i strid med prisloven.

Mye av denne vanvittig ublue fortjenesten havner hos unødvendige mellomledd og rene børsspekulanter. Av alt staten håver inn, er det de gir tilbake i strømstøtte, som almisser å regne. Dessuten slår det ulikt ut og har mange uheldig følger. For eksempel gjør de som har skaffet seg gunstige fastpris-avtaler, lurt i høyest mulig forbruk når strømmen er dyr. Da går de i pluss fordi støtten fra staten utgjør mer enn det leverandøren krever. Uten slik avtale kan man profitere ved å sløse mest mulig i timer med lave priser. Støtten regnes nemlig ut fra snittet av spotpris gjennom måneden. Hele systemet er sykt og må skrotes.

Staten og mange kommuner kan gjennom sitt eierskap i kraftselskapene diktere en pris etter lovens bokstav. I NRKs Debatten 10. januar ble næringsminister Vestre spurt om nettopp dette. Han svarte:

«Nei, da kortslutter vi jo kraftsystemet og kraftmarkedet vårt og får et helt annet system som vi ikke tror vil være bærekraftig over tid.»

Er ikke kraftmarkedet allerede kortsluttet, fullstendig dysfunksjonelt og skadelig for folk og næringsliv som vannkraftressursene fortsatt burde være en velsignelse for? Dette er en ressurs vårt kalde, men nå moderne land er bygd på og samfunnet vårt i aller høyeste grad er avhengig av. Den er et gode som ikke først og fremst bør betraktes som en vare i fritt spill i et ellevilt marked, et bytte for børsens rovdyr, men en tjeneste levert folket på linje med vann og avløp.

Dette er ingen strømkrise, men en strømPRISkrise like unødvendig som den er fortvilende og nedverdigende for dem som rammes. Nå er vi lei av at Erna, Jonas og deres våpendragere babler i vei med bortforklaringer. Ei heller vil vi ha flere utredninger, men øyeblikkelig handling!

Om ikke utenlandskablene kappes, må de i hvert fall brukes etter intensjonen, nemlig kraftutveksling, ikke tøylesløs eksport med kortsiktig profittjag for øye. Overskuddskraft, den som ellers ville ha rent forbi turbinene, bør vi selvfølgelig kunne selge ut av landet til god pris. Ellers må kravet til minimum magasinfylling håndheves og kablene brukes til å ta i mot og sende ut når det er formålstjenlig gitt vindforhold og vannstand henholdsvis ute og hjemme.

Det kan da vel ikke være slik at vi har gitt bort vår nasjonale råderett og styringa med en så viktig og varig ressurs? Ei heller kan vi være mer bundet til et rigid system enn flere EU-land, som faktisk har satt begrensinger på nasjonale energipriser?

Uten å ta stilling til om dagens uføre skyldes utenlandskabler, EU, EØS, ACER eller det som verre er, finnes det et alternativ dersom man ikke kommer fram til annen umiddelbar løsning, en quick-fix for selveste kongen (dvs. regjeringa). I Lov om prisfastsetting heter det nemlig i §1, Fullmakt til prisregulering:

«Når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, kan Kongen fastsette vedtak om maksimalpriser, minstepriser, prisstopp, prisberegninger, rabatter, maksimalavanser, leverings- og betalingsvilkår og andre bestemmelser om priser, fortjenester og forretningsvilkår.»

Regjeringa har altså full anledning til å sette makspris. Det må selvsagt kombineres med incentiver for sparing og straff for sløsing. Mange eldre vil huske den såkalte vippa og den senere måleren på kjøkkenveggen der en rød strek markerte en grense som ikke måtte passeres; overforbruk. Med vår tids teknologi burde det være enkelt å sørge for at regninga er overkommelig dersom man forvalter egen andel av vår felles ressurs fornuftig. Overstiger man et normalt forbruk og/eller belaster nettet ved å ha full guffe på alle elektriske apparater og ladere samtidig, må man finne seg i en eksponensiell priskurve.

Internasjonal solidaritet og samarbeid er viktig, men uhemmet markedsliberalisme og globalisering har vi etter hvert sett alt for mange negative effekter av. Nå trenger vi en politikk som demmer opp for disse og gjør oss bedre forberedt på kommende kriser. Dagens løsslupne pengegalopp innen energisektoren bidrar til en utvikling mot mer fattigdom og større forskjeller i det norske folk samt krise i næringslivet og utflagging av virksomhet.

Vi hadde kloke og forutseende politikere da utbygginga av vannkrafta begynte og oljealderen nådde oss. Seinere tids regjeringer burde ha tatt lærdom av dette. Deres dårlige håndtering av energipolitikken er skadelig for landet vårt og må stoppes!

Dersom myndighetene ikke snøggast råd tar strøm-skjeen i en annen hånd, må vi, landets borgere og de facto eiere av vannkraftressursene, sørge for at pågående lovbrudd, den uforsvarlig forvaltning av vannkraftressursene og de hårreisende ågerprisene, blir stoppet. Med god samvittighet kan vi innbetale maks 50 øre/kWt, alt inkludert. Eventuelt restbeløp kan rettslig bestrides ut i fra rikets lovverk.