Det er verken unormalt eller uvanlig å streve med en psykisk lidelse. Mellom én av seks og én av fire vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av et år, ifølge Folkehelseinstituttet, og rundt halvparten av den norske befolkningen får en psykisk lidelse eller plage i løpet av livet. De vanligste lidelsene er angst og depresjon.. Blant annet vil 15 av hundre nordmenn få en angstlidelse i løpet av et år, mens 10 av hundre kan forventes å få en depressiv lidelse.

Andelen som rapporterer om psykiske plager har økt over tid. Det kan ha flere grunner. Vi har et samfunn som på mange måter er lite vennlig mot sårbare og utsatte, og mange mennesker som utsettes for press i både arbeidsliv, gjennom sosiale medier og gjennom ustabile og vanskelige relasjoner. Og så har økt åpenhet om psykiske plager og lidelser senket terskelen for å erkjenne det man strever med, sette ord på det, og saktens også for å søke hjelp.

Mørketallene er etter alt å dømme ennå betydelige, for mange opplever ennå psykisk uhelse som et tabubelagt tema. Bladet Vesterålen forteller i dagens utgave om Eli Johanne Bowitz fra Sigerfjord som gjennom flere år har slitt med angst, og hennes vei tilbake til helse og et godt liv. Hun er tydelig på at hun ikke opplever det skambelagt å snakke om sin psykiske helse, og gjennom sin åpenhet om egen historie håper hun å bidra til at andre søker hjelp.

Samfunnet trenger gode lavterskeltilbud nær folk, og tilbud for oppfølging og behandling på sykehusnivå – som er åpent og tilgjengelig når det trengs, inkludert i høytider og ferier, slik det har vært satt søkelys på mens det distriktspsykiatriske senteret på Stokmarknes var stengt i sommer.

Vel så viktig som et fungerende helsetilbud, er det at noen tør å fortelle både sine historier og om sine møter med helsevesenet. Slik blir psykisk helse satt på dagsordenen, og slik kan man løse opp tabuer. For hvis ingen tør å snakke om det, tør heller ingen å oppsøke hjelp.

Hvis man skal bedre den psykiske helsa i befolkningen, starter det med åpenhet.