Vil hjelpe: Både Trude Haug (t.v.) og Beate Sellevold har opplevd å miste en kjær bror i selvmord. Nå engasjerer andværingene seg for å hjelpe andre i samme situasjon. Foto: Fredrik Sørensen

De kunne ikke berge brødrene. Nå vil de hjelpe andre i samme situasjon

ANDØY: Trude Haug og Beate Sellevold er nære venninner. De deler også en felles skjebne. Begge har mistet en kjær lillebror i selvmord.

Det er 26 år siden, men Trude Haug husker det som om det var i går. Den dagen hun fikk beskjed om at lillebror Ronny hadde tatt sitt eget liv, kun 16 år gammel. Det går ikke en dag uten at hun tenker på ham.

Trudes nære venninne, Beate Sellevold, har det på samme vis. For 13 år siden mistet hun lillebror Erling Andre, også det i selvmord. Han ble kun 25 år.

– Det er ikke mulig å beskrive hvor vondt det var, og fremdeles er, sier Beate.

– Du kan ikke sette deg inn i det, hvis du ikke har opplevd det, sier Trude.

Vil hjelpe andre

Trude og Beate har stått hverandre nær siden oppveksten på Dverberg i Andøy kommune. De har opplevd mye i lag gjennom årenes løp.

– Vi vet det meste om hverandre, smiler Trude.

Hun og Beate sitter ved bordet, med hver sin kaffekopp, i stua heime hos Trude. Juletreet er kommet opp. Det spilles julesanger. De smiler og ler – og når blikkene møtes oser det vennskap. Og varme.

Nå er Trude og Beate også i gang med et felles prosjekt. De er begge medlemmer i LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Og nå har de bestemt seg for å bli frivillige likepersoner.

– En likeperson har selv opplevd å miste noen i selvmord, og ønsker å være til hjelp for de som har opplevd det samme, sier Beate.

– Både jeg og Beate har gått den stien. Vi har en unik kompetanse, som ingen ønsker seg. Den vil vi bruke til å hjelpe andre, sier Trude.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Andværingene har allerede gjennomført første likeperson-kurs. Neste samling er i januar. Når denne er fullført, er de sertifiserte likepersoner.

– Dere brenner for dette?

– Ja. Vi ønsker åpenhet om selvmord, som har vært et veldig tabubelagt tema i alle år. Nå er det blitt litt mer åpenhet om dette den seneste tida, og det er bra, sier Trude.

– Vi ønsker også å få oppmerksomhet og blest rundt LEVE. At folk skal vite om organisasjonen, og at det er hjelp å få for etterlatte som har mistet noen i selvmord. LEVE driver også med forebygging, og det er en viktig del av aktiviteten, sier Beate.

På sikt er målet å etablere en form for lokallag for LEVE i regionen. I første omgang skal damene konsentrere seg om å være likepersoner.

– Vi skal være der for de som trenger det. Vi står på ei liste over likepersoner i Nordland, og kan stille hvor som helst i regionen. Ikke bare i Andøy, sier Beate.

Følte seg alene

Da Beate mistet Erling Andre i 2007, kjente hun ikke til LEVE. Ei heller at det finnes ei likeperson-ordning.

Hjelpa fra det offentlige uteble også.

– Dagene gikk. Det var ikke noe støtteapparat som stilte opp eller ringte. Ikke noe kriseteam som tok kontakt. Etter hvert tok jeg selv kontakt med psykiatritjenesten i kommunen, sier hun.

– Jeg har tenkt mye på det i ettertid. På likeperson-kurset fikk vi høre at dette dessverre er vanlig, og at det slett ikke er unikt for Andøy, utdyper Beate.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Trude kjenner seg igjen i beskrivelsen. Heller ikke da hun mistet Ronny, i 1994, var det noe apparat som sto klart.

– Det er et så stort traume som settes i gang når du mister noen du har kjær i selvmord. Det burde vært obligatorisk at kriseteamet kommer inn, sier hun.

Selv bodde Trude i Narvik da broren tok livet sitt. Hun var 21 år.

– Å få den beskjeden var brutalt, og det var som om en stor, svart bølge slo innover meg. Det føltes som om jeg druknet, sier hun.

– Ronny var så ung. Kun 16 år. Han hadde hele livet foran seg. Hadde han bare vært litt eldre og mer moden, og visst hva som kunne ventet, så hadde han kanskje tatt et annet valg, legger hun til.

Etter begravelsen reiste Trude tilbake til Narvik. Der fortsatte hun hverdagslivet.

– Mitt sorgarbeid startet egentlig først da jeg flytta heim til Dverberg, i 2000. Jeg levde et så separat liv i Narvik, og forholdt meg egentlig ikke til sorgen. Og det var ingen som snakket om det, sier hun.

Sorgprosessen

Trude tror ikke at sorgen hadde blitt mindre hvis det sto et apparat klart for å hjelpe henne den gang.

– Men prosessen hadde jo startet tidligere, og jeg kunne kommet meg raskere ut av det store mørket. Jeg hadde fått bearbeidet dette tidligere, sier hun.

Beate har det på samme vis.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg husker ennå telefonen jeg fikk tidlig om morgenen, 1. mai. Jeg skreik bare ut, masse forferdelige lyder. Jeg sprang mot badet, og kastet telefonen ifra meg. Jeg fikk nesten ikke puste, minnes hun.

Etter ei stund fikk hun summet seg.

– Jeg hadde både unger og mamma å ta meg av. Jeg måtte være sterk, og jeg måtte ta vare på alle rundt meg, sier Beate.

På mange måter ble Trude en likeperson for henne, uten at noen av dem var klar over det.

– Jeg husker ennå at Trude kom på besøk. Da jeg så henne var det som å få en kniv i hjertet. Jeg har jo kjent henne siden jeg var liten. Da skjønte jeg hvordan hun har hatt det, og hva hun har båret på alle disse årene, sier hun.

Begge bærer fremdeles på sorgen. Men den er blitt lettere å leve med, med tiden.

– Nå er jeg der at jeg kan tenke på Ronny og minnes alle gode stundene. Når jeg tenker tilbake, er det de gode minnene som er sterkest. Akkurat det er utrolig godt, sier Trude.

– I dag har jeg det egentlig veldig bra. Men sorgen går aldri over. Jeg tenker på Erling Andre hver eneste dag, sier Beate.

At selvmord den dag i dag er så tabubelagt, bekymrer både Trude og Beate.

– Jeg skal være så ærlig å si at jeg selv har gått rundt med tanken, før i tida. Da oppsøkte jeg hjelp. Systemet fungerte, og jeg fikk behandling i løpet av kort tid. Så det er muligheter. Dette viser også hvor viktig det er å være årvåken. For en ting er sikkert: Det er mørketall når det gjelder hvem som har gått rundt med et slikt frø i hodet, uten at det har begynt å spire, sier Beate.

Trude mener det er ekstra viktig å være observant medmenneske nå i jula, og i forlengelsen av et svært spesielt 2020.

– Jeg er ordentlig bekymret. Julehøytiden kan være ekstra vanskelig for dem som er ensom, eller sliter med noe. Og året vi snart legger bak oss har for mange vært en helt ny hverdag, der mange har sittet alene. Krisetelefonene er sprengte, sier hun.

– Ta kontakt

Trude og Beate kunne ikke berge brødrene. Nå vil de hjelpe andre i samme situasjon.

– Vi vil også bidra til bevisstgjøring rundt selvmord, og vi vil jobbe for at det skal være et team med kompetanse på dette når slike tragedier inntreffer. Vi ønsker et samarbeid med Andøy kommune og kommunens kriseteam, sier de.

I starten vil de dele ut brosjyrer til kriseteamet, helsevesenet, og begravelsesbyrået i heimkommunen – som disse kan ha med i akuttsituasjoner.

– Pårørende har ofte ikke kapasitet til å få en oversikt over hvilke ressurser og hjelp som er mulig å få, men etter en tid håper vi at de kan lese brosjyren og se at de kan snakke med noen som forstår hvor vanskelig, vondt og komplisert dette er, sier Beate.

– Selvmord er så brutalt. Det er en så traumatisk sorg. Sjokket gjennom at en av dine nærmeste tar det valget er fryktelig vanskelig å leve med. Da er det ekstra viktig å kunne snakke med noen som vet. Noen som forstår, sier Trude.

Marit Ra, også hun fra Andøy, tar også likeperson-kurset i disse dager. Elsa Åsvang, andværing bosatt på Sortland, har tidligere gjennomført sorggruppelederkurs sammen med Marit.

– Så vi er flere ressurspersoner i regionen nå som kan bistå gjennom LEVE. Vi er tilgjengelige, og hvis noen trenger noen å snakke med er det bare å ta kontakt med LEVE Nordland. Det gjelder også dem som måtte ønske å bidra i oppstart av lokallag i regionen, sier Trude og Beate.

LEVE har for øvrig både Facebook-side og hjemmeside: leve.no. Her finner du kontaktinformasjon hvis du ønsker hjelp og rådgivning.

Hvis du kan tenke deg til å bidra i dette arbeidet lokalt, så ta kontakt med Beate eller Trude:

Trude Haug

Tlf: 918 79 905

E-post: trudehh@yahoo.com

Beate Sellevold

Tlf: 481 82 244

E-post: besel@online.no