Trond Løkke og Ragna Renna gir seg ikke med fjellturer tross skredulykken.
Trond Løkke og Ragna Renna gir seg ikke med fjellturer tross skredulykken. Foto: Håvard S. Mækelæ

– Jeg er klar over at jeg var nærmere døden enn man noen gang skal være

SORTLAND: Trond Løkke har vært to løpeturer opp på Steiraheia uka etter han ble skrevet ut av sykehuset. Nå jobber Vesterålen Turlag og DNT med å se hva de kan lære av hendelsen.

Søndag 3. november var lokallaget i Den Norske Turistforening (DNT) på styretur med overnatting på Trollfjordhytta. Været på natta gjorde det overraskende skredfarlig, og noen få hundre meter fra hytta ble Trond Løkke tatt av skred. Han lå begravd i rett under én og en halv time, og var ubevisst og svært nedkjølt da han endelig ble funnet.

Det kunne gått mye verre. Fysisk sett virker Løkke å være i samme form som før, idet vi snakker med ham – litt over en uke etter at han ble skrevet ut av sykehuset. Tross opplevelsen er han i bedre form enn de fleste av oss.

– Jeg har vært på flere trimturer, inkludert løpetur opp og ned Steiraheia både i dag og i går. Det kjennes bra fysisk sett. Emosjonelt er jeg klar over at jeg var nærmere døden enn man noen gang skal være, forteller Trond.

Normalt sett er håpet ute etter omtrent en halvtime når noen er begravd i et snøskred. Trond vet ikke årsaken til at han overlevde en hel time lengre enn det.

– Det vanligste er at man kveles i snøskred, eller at man dør av skadene. Men jeg var uskadd, var relativt tørr og varm, og tenkte at jeg sikkert ville komme meg ut i løpet av kort tid. En forklaring kan være at jeg ikke brukte mye krefter, siden jeg ikke fikk panikk. Så må jeg ha fått litt luft der jeg lå, mener han.

Trond har ikke vært tatt av snøskred før, men han har hatt en simulert opplevelse. Han har nemlig vært figurant flere ganger i snøskredkurs før – og der har han ligget begravd i snø.

– Jeg vet hvilke lyder man hører når det kommer noen og leter. Jeg lå og hørte etter dem, men besvimte etter få minutter, sier han.

Alle skriver

Nå har turistforeningen gått i gang med spørsmålet om hvilke lærdommer de skal ta av hendelsen, og hva de eventuelt skal gjøre videre. Det handler ikke om at noen skal straffes – men om det betyr noe for hva foreninga tilbyr i området.

– Vi må tygge litt på det. Skal vi for eksempel lage et kart over mulige traseer, eller skal vi ikke det? Lage en hjelpetekst for folk som går i fjellområdene? Eller gjør det at vi påtar oss et slags ansvar, ved at vi tegner traseer som ikke nødvendigvis er trygge i alle forhold, spør Trond retorisk.

Når det først er skredfare, er det nemlig ikke automatisk at det finnes én enkel trasé som er hundre prosent trygg i hvert område. Det kan være forskjellig alt etter hvilken vindretning som har vært, hvordan snøen har bygd seg opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Vi har ikke begynt å oppsummere lærdommen av dette ennå. Så langt jobber vi med å finne ut hva som skjedde, og hvorfor det skjedde akkurat der. Det er en plass som vi ikke har tenkt på som skredfarlig, sier Trond.

Lokalavdelingen av DNT får hjelp av foreningen sentralt. Alle i turfølget skriver ned sin opplevelse av historien – Tronds versjon finner vi i en egen undersak.

I forbindelse med undersøkelsen har Trond også vært tilbake på skredstedet, med hjelp fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

– Jeg er spent på hva vi kan lære av dette. Men bare å beskrive ulykka og legge det frem for folk flest er lærdom, sier han.

Trond og Ragna ser for seg at arbeidet kan foregå i omtrent en måned, uten at det er satt noen sluttdato.

– Farligere å kjøre bil

Trond Løkke kjenner at han har en liten utrygghetsfølelse i de mer skredtunge områdene i fjellet, kort tid etter skredet. Men både han og kona Ragna er klare på at fjellet er verdt å vandre i. Trond har selv flere tiår med erfaring, har vært på både Snytindhytta og Trollfjordhytta minst én gang i måneden det siste året – og dette er hans første skredulykke.

Trond og Ragna påpeker at man alltid må være oppmerksom når man går i fjellet på vinterstid. Man kan for eksempel aldri si at det er hundre prosent skredtrygt, selv langs de minst kompliserte rutene. Men:

– Det farligste er ikke fjellet, men bilturen til og fra. De som driver med ekstremklatring eller brattkjøring kan passere den grensa, men ellers står jeg fast ved det. Vi skal ikke skremme folk fra å gå på tur, slår han fast.

– Man stenger ikke E6 hele vinteren fordi det er klarholka en dag.

Paret kan ikke si hvordan skredfaren eventuelt har utviklet seg – men de føler seg ikke mindre trygge i Vesterålens fjellområder enn før. Den store forskjellen, tror de, er at det er flere turister som søker til brattere terreng.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det er nok flere som kjøper seg dyrt toppturutstyr før de vet hvordan de bruker det, kommenterer Ragna.

På den andre siden mener paret at både varslingstjenestene og den digitale teknologien er blitt bedre, med apper og GPS-sendere. Og skredhendelser får mer oppmerksomhet enn før.