Har slitt tungt: Øystein Lunde Ingvaldsen (40) fra Bø var deprimert i mange år, uten å vite om det. Nå har han fått profesjonell hjelp – og han har det bedre enn på lenge. Foto: Innsendt

– Jeg fikk bekymrede blikk da jeg sa høyt til mine nærmeste at min største frykt er å dø, for å så våkne opp til et nytt liv på jorda

Øystein Lunde Ingvaldsen (40) mener man burde fått innkalling til psykolog én gang i året, slik man gjør fra tannlegen. – Det burde ikke være et nåløye å få profesjonell hjelp, slår han fast.

– 1.5 år uten Facebook. Takk for sist.

Slik starter bøfjerdingen Øystein Lunde Ingvaldsen innlegget han postet på Facebook nylig.

For det var det som skjedde. Han forsvant fra sosiale medier. Han sluttet å gå på butikken på dagtid, når folk flest var på handletur. Han stengte seg inne.

Startet på barneskolen

Ingvaldsen forteller åpent og ærlig om hvordan han har hatt det – og fremdeles har det – overfor Bladet Vesterålen.

Han gikk på barneskolen første gang han kjente på skikkelig angst.

– Det var helt merkelig og utrolig ubehagelig. Jeg husker dagen godt. Det var vinter, jeg hadde siste time på skolen, satt og så ut vinduet, og la merke til at det snødde. Ikke det at jeg tror været hadde en sammenheng, men jeg husker at der og da la angsten seg over meg som et teppe, forteller han.

– Jeg gikk fram til læreren og gråt, og sa at ingen var hjemme. Da ble det ordnet slik at jeg kunne være med en kompis hjem. Det skjedde på minuttet, og siden har angsten vært der. Det er vanskelig å si hvordan den oppsto, sier Ingvaldsen.

– Har båret på det hele livet

Angsten ble ikke borte med årene.

– Dette har jeg båret på hele livet, og jeg måtte bli nesten 40 før jeg fikk det jeg vil kalle «seriøs hjelp», sier Ingvaldsen.

– Jeg trodde jeg hadde relativt god kontroll på angsten i tenårene, hvor jeg fylte fritiden med musikalske interesser, men da jeg var ferdig på videregående skole var plutselig alt opp til meg. De faste rammene var borte, jeg skulle forlate alt og klare meg selv. Da fikk jeg det jeg vil beskrive for «frykt så brutal at om den blir verre så klarer ikke hjernen oppfatte det», forklarer han.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Noen år senere klarte jeg riste det av meg, og jeg trodde for alvor at jeg hadde vunnet over frykten. De brutale opplevelsene var der ikke lengre, men likevel lå de der og ulmet, fortsetter han.

Bøfjerdingen viser til filmen «A Beautiful Mind», der hovedpersonen lider av schizofreni.

– Han har imaginære skikkelser rundt seg, som bare han kan se og forholde seg til. Jo mindre oppmerksomhet han gir disse skikkelsene, desto mindre kontroll har de over livet hans. Men de følger etter ham over alt likevel, og er der i sidesynet hans. Det illustrerer godt hvordan jeg har det. Angsten er der alltid, men det er opp til meg hvor mye plass jeg vil gi den, sier han.

Ingvaldsen har prøvd forskjellige behandlinger – og brukt tusenvis av timer på diverse motiverende foredragsholdere på Youtube for å holde ting i sjakk.

– Merkelig nok har jeg ikke forstått at jeg har hatt et enormt problem, noe jeg i etterkant har skjønt har utviklet seg til alvorlig depresjon. Det førte til ekstremt søvnbehov, trøtthet, mindreverdighetskomplekser og redsel for å dø i ung alder. Jeg trodde aldri jeg skulle fylle 30, sier Ingvaldsen.

– Jeg har også hatt lite lyst til å møte dagen, men heller være våken om natta når jeg vet at verden sover, og ingen er ute etter meg, sier han.

– For meg har det alltid vært normalen å ha det slik, så jeg har ikke tenkt at det var et problem. Men jeg fikk bekymrede blikk da jeg sa høyt til mine nærmeste at min største frykt er å dø, for å så våkne opp til et nytt liv på jorda, legger 40-åringen til.

Ser ting i nytt lys

– Hvilket forhold hadde du til psykisk sykdom før du selv ble syk?

– Jeg har nok vært litt stolt, og tenkt at jeg klarte å helbrede meg selv ved å bytte ut negative tanker med gode tanker, og har tenkt i mitt stille sinn at mennesker med psykiske problemer bare har feil fokus. Den oppfatningen har jeg definitivt snudd på nå, sier Ingvaldsen.

– Var det vanskelig å erkjenne at du trengte hjelp – og å be om hjelp?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg har alltid vært vant med å ramle i kjelleren, for å så kravle meg opp igjen. I 2021 ble den totale summen av alt jeg bar på så tung at jeg ikke gadd å ta fatt i stigen før jeg visste at den kom til å bære vekta mi, sier Ingvaldsen.

Han utdyper:

– Noe så enkelt som en ukritisk vannlekkasje var det som skulle til for å sende meg inn i et mørke jeg ikke klarte komme meg ut av. Jeg gadd ikke lete etter det gode humøret mer.

– Siden jeg jobber alene i eget firma, i et ganske spesialisert yrke, så var det ikke noe alternativ å bli sykemeldt. Så jeg har jobbet hele veien, men samtidig vært åpen med mine kunder om at «ting er ikke lett nå, men jeg er her likevel». Tidlig i 2021 gikk jeg i tre måneder til privat psykolog, og følte meg egentlig fin etter det. Men så gikk det bare noen uker før jeg ramlet i kjelleren igjen. Med en slik berg- og dalbane tenkte jeg at jeg kunne være bipolar. Da gikk jeg rett og slett til legen og sa at «her må noko gjerast», og etter noen måneder fikk jeg plass på DPS. Det kom som et sjokk da det ble konstatert at jeg var alvorlig deprimert, erkjenner Ingvaldsen.

– Verdens heldigste mann

– Hvordan føltes det å bli pasient ved DPS?

– Jeg føler meg som verdens heldigste mann, som fikk plass på DPS. Jeg har skjønt at det kan være et nåløye å komme seg inn der, sier han.

– Fra første time bestemte jeg meg for å holde fast i det psykologen sa som om det var den siste livbøyen jeg kom til å bli kastet. Jeg har hørt at det er viktig å ha god kjemi med psykologen sin, noe jeg fikk fra første stund, så der var jeg heldig igjen, sier Ingvaldsen.

Han sier at man i blant behøver mer enn gode ord og nytt perspektiv på eksisterende problemer.

– Man behøver ei utredning, hvor man går til kjernen til hvorfor problemet oppstod. Tilbake til start liksom, hva skjedde der? I mitt tilfelle starter epikrisen under 2. verdenskrig. De avsluttet ikke behandlingen da ting så ut til å gå bedre, men holdt meg som pasient i ytterligere fire måneder. Jeg har rett og slett aldri likt meg selv, og tenkt at ingen kom til å savne meg om jeg bare forsvant. Da det nærmet seg siste time, og jeg skjønte at oppholdet bar mot slutten, da ble det veldig emosjonelt. Og jeg sa til psykologen rett ut, at «du har jo berga livet mitt, mann». Og jeg kommer aldri til å glemme ham, sier Ingvaldsen.

– Hvordan opplevde du behandlinga du fikk lokalt?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg har fått enormt mye støtte fra venner, familie, lege, psykologer og DPS. Ikke minst er jeg takknemlig for det lokale legekontoret, som tok meg inn på bare noen timers varsel, og hvor jeg ble sittende til langt etter stengetid. Vi har enorme kapasiteter, selv i lille Bø, påpeker han.

– Burde ikke være et nåløye

– Har denne opplevelsen forandret ditt syn på psykisk sykdom?

– Jeg kommer til å møte folk med psykiske utfordringer med større forståelse heretter. Som utenforstående vil man gjerne hoppe til konklusjoner og komme med råd og løsninger, men det viktigste er vel bare at man anerkjenner at noen sliter, gir dem aksept, og er der for dem, sier Ingvaldsen.

– Jeg kan ikke være til hjelp for alle, men jeg gjør det jeg kan for å ta vare på dem rundt meg etter beste evne. En ting jeg vil si klinkende klart: Det burde ikke være et nåløye å få profesjonell hjelp. Man burde fått innkalling til psykolog én gang i året, slik man gjør fra tannlegen. Og har man hull så får man komme igjen tilbake neste uke og tette det igjen. Så vil jeg skyte inn at fysisk trening har hatt enormt stor betydning for min mentale helse.

– Har du følt på stigmatisering knyttet til psykisk sykdom?

– Jeg har ikke følt på stigmatisering knyttet til psykisk sykdom, men jeg har kanskje følt meg misforstått og forhåndsdømt på grunn av mine handlinger tilknyttet til at jeg har psykisk sykdom. Men mange mennesker har ikke forstått hva jeg har båret på. Og det er jo ikke rart at de ikke har forstått det, når jeg ikke har forstått det selv, sier Ingvaldsen.

Han har fått enorm respons etter at han åpnet seg om sykdommen på Facebook.

– Det var litt overveldende, men utelukkende positivt. Når man har levd med stor selvforakt og egentlig konkludert med at «ingen liker deg», så har responsen vært veldig fin lese, sier Ingvaldsen.

– Hvorfor sa du ja til å stille opp i Bladet Vesterålen om dette?

– Jeg har i halvannet år isolert meg, både fysisk og fra sosiale medier, for å beskytte meg selv. Jeg har bare hatt et begrenset publikum på Snapchat. Jeg har vært ærlig hele veien om mine utfordringer, noe som har gjort at andre har åpnet opp om sine problemer. Da har jeg fått innblikk i andre sine liv, hvor folk sliter med langt mer alvorlige ting enn meg, sier han.

– Det å gå rundt å føle at psykiske problemer er et tabubelagt tema er noe som må opphøre umiddelbart. Da kan jeg godt være en av dem som kaster en pinne i riktig retning. Faktumet er at depresjon er den største grunnen i verden til menneskelig lidelse, og det blir ikke bedre om man later som at det ikke finnes, slår Ingvaldsen fast.

– Kanskje noen søker hjelp og berger livet fordi jeg tar bladet fra munnen, hva vet jeg? Det er rent utrolig hvor verdiløs en psykisk syk person kan føle seg, og dermed kan finne på å gjøre. Dessuten er det ofte slik for psykisk syke at jo mer de snakker om det, jo bedre forståelse får de. Jeg har lært mye bare av dette intervjuet, sier han.