Frilanser: Sanger Sigrid Randers-Pehrson mener frilansernes rettigheter må styrkes. – Både folk og myndigheter har lite kunnskap om hvordan vi lever, sier hun. Foto: Christine Nevervik

– Jeg tjener bare halvparten, men livet er dobbelt så bra

SORTLAND: Å drive som selvstendig kulturarbeider var hardt nok fra før. Men så kom pandemien på toppen.

Sanger Sigrid Randers-Pehrson har gjort seg til talsperson for en stor gruppe som mange i samfunnet ofte glemmer helt bort, nemlig frilanserne. Arbeidshverdagen kan være hard og marginene små. Og så kom pandemien.

– Jeg understreker at jeg ikke sier dette for å sutre over min egen situasjon. Jeg har klart meg greit i denne perioden. Men mange andre har slitt, derfor tror jeg det er viktig at noen prater om det, understreker hun.

Frilansere

For i et samfunn der det er normen å være ansatt, med alle de rettighetene det gir, er det mange som glemmer at det også finnes en gruppe som ikke bare kan permitteres når samfunnet stenger.

– En ting er jo at vanlige folk ikke kjenner til hverdagen vår og hvordan vi lever. Noe annet er at ikke myndighetene heller gjør det. I alle fall var det sånn mange opplevde det da alt stengte, sier hun.

Hun mener håndteringen etter at kulturlivet måtte stenge dørene og stoppe all virksomhet, bar preg av mangel på kunnskap.

– De som var ansatt på operaen, fikk jo lønn da de ble permittert.

Men en som lever av å være frilanser, må spare til sykepenger selv. Når man har et yrke der man ikke tjener mye penger, samtidig som samfunnet blir stengt i mange måneder, blir det vanskelig å overleve.

– Som frilanser må du ordne med alt selv. Da jeg var ansatt trengte jeg bare å levere personnummer. Kontrastene er så stor. Samtidig betaler vi jo skatt, så systemet oppleves for mange som veldig urettferdig.

Nisje: Som sanger innen folkemusikken har hun funnet sin nisje. – Det er jo et privilegium. Jeg føler meg heldig. Foto: Christine Nevervik

Kroken på døra

For kulturlivet, som lever av å samle folk, ble nedstengingen dramatisk.

– Det var jo lett for myndighetene å si at nå må vi holde avstand. Og for de fleste mennesker så var bare det en upraktisk greie. Men vi kan jo ikke holde konsert for fem og fem mennesker i slengen, sier Randers-Pehrson.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En periode verserte saker i mediene om musikere som måtte selge instrumenter for å overleve.

– Det kom jo etter hvert ordninger vi kunne søke på, men i mellomtida var det ingenting å leve av. Og det at en musiker selger gitaren er litt som at en fisker må selge båten for å få råd til mat.

Selv klarte hun seg og trengte ikke å selge noe. Men hun er kritisk til et system som hun mener ikke tar hensyn til ulike måter å tjene til livets opphold på.

– Det blir jo ikke rett når noen må selge det de har, mens andre sitter trygt. Jeg har inntrykk av at samfunnet gjerne tar imot skatten vi betaler og det vi genererer av verdier, men så skal vi ikke ha rett på støtte når det gjelder.

Ikke som på TV

Og kulturlivet er mer enn store TV-kjendiser. Mye mer.

– For de fleste av oss så er det ikke Stjernekamp. Når avisene skriver at store artister har fått millioner i kompensasjon, så er jo ikke det noe som stemmer for de fleste av oss.

Selv hadde hun heldigvis flere bein å stå på.

– Jeg sier dette på vegne av bransjen min. Jeg har kunnet jobbe med andre ting, skriveoppdrag blant annet. Så for mitt vedkommende har det gått på et vis. Men for samfunnet sin del så håper jeg at vi kan lære av dette.

Mange i kulturbransjen har måttet tenke nytt for å overleve.

– Flere har jo tatt det de gjør ut på nett, kjøpt utstyr og begynt å streame. Jeg kjenner mange som har måttet finne på noe helt annet. Men sånn er jo mange av oss, vi er vant til å omstille oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men det er det ikke alle som har muligheten til.

– Man får jo sånne reaksjoner som at man bare må «få seg en skikkelig jobb» når krisen rammer. Men det er ikke alle som passer inn som ansatte. Jeg er jo veldig omstillingsdyktig, men det er ingen som ansetter meg til det jeg er flink til, understreker hun.

Angrer ikke

Tidligere jobbet hun som lærer på musikklinja.

– Jeg har utdannelse i musikk og har spisset meg inn på folkemusikken. Kanskje heldigvis for meg er det et smalt felt, spesielt her nord. Det gjør at jeg har funnet min nisje, forklarer hun.

– Det er jo et privilegium. Jeg føler meg heldig.

For på tross av at hun og kollegene lever med små marginer og stor usikkerhet, så angrer hun ikke på valget.

– Nå tjener jeg bare halvparten så mye som jeg gjorde som lærer. Men livet er minst dobbelt så bra.