Stranda på Nordlandet med Tussen i bakgrunnen.
Stranda på Nordlandet med Tussen i bakgrunnen. Foto: Sissa Grøtan

En sommerfortelling fra Værøy

På Værøy gamle prestegård hos Hege Sørli er det godt å være. Det ærverdige, gule huset er nærmeste nabo til den røde kirken med løkkuppel, og den vakre fredfylte kirkegården ligger tvers over veien. Der hviler Dag Sørli, Heges far, han som i sin tid drev Lofotboka forlag.

Prestegården bærer preg av Dag Sørlis forlagsvirksomhet. De to stuene har et helt lite bibliotek. Om det regner en dag kan du krype opp i en sofakrok og lese lokalhistorie fra Værøy og fra Røst. Du kan lese fortellingen til ho Magda som kom fra Lofotodden for å gifte seg med han Johan på Måstad. Du kan bla i Theodor Kittelsens bøker – han bodde en tid på Skomvær fyr – ytterst i havet utenfor Røst, men han var også gjest på prestegården på Værøy og tegnet der blant annet den karakteristiske steinen Tussen.

Jeg bodde på Værøya i 1973/74, og var en gang så heldig å få bli med doktorskyssen over havet ut til Måstad. Katrine og Monrad, de siste som bodde i den veiløse grenda, trengte doktorbesøk og melk til katten. Det var en selsom opplevelse å vandre blant alle de fraflyttede husene. En gang var Måstad ei bygd med 150 fastboende – med skole, butikk og post.

På kjøkkenbordet hos Katrine og Monrad sto det to kaffekopper. Monrad sin het «Fars kopp» og hadde gulldekor. Min far hadde akkurat maken kopp, derfor bar jeg med meg dette minnet da jeg kom til Måstad 16 år senere, til fots med Vesterålen turlag. Måstad var da helt forlatt, mange vinduer spikret igjen, men Monrads kjøkkenvindu var som før, og innenfor sto fremdeles «Fars kopp» på bordet.

 

Slik serveres grillet tørrfisk hos Hege Sørli på Værøy gamle prestegård.
Slik serveres grillet tørrfisk hos Hege Sørli på Værøy gamle prestegård. Foto: Sissa Grøtan
Hønsehuset på Værøy gamle prestegård.
Hønsehuset på Værøy gamle prestegård. Foto: Sissa Grøtan

Denne gangen var jeg bare én dag på Værøy, sammen med mitt eldste barnebarn. Jeg fikk vist henne hvor pappaen hennes bodde da han fylte ett år, hun fikk se stranda ved Tussen der pappaen tok sine første skritt, og kirken på Nordlandet der pappaen var med til gudstjeneste i snøføykevær julaften 1973.

Flyplassen på Værøy lå også på Nordlandet. Den ble åpnet i 1986 og nedlagt etter ulykken i 1990, der alle de fem ombord omkom. På 2000-tallet ble de gamle bygningene omgjort til sjokoladefabrikk. Dessverre brant den ned for et par år siden. Stedet var en attraksjon, og jeg har hatt stor glede av å stikke innom der med familie og venner. For jeg har vært på Værøy og bodd hos Hege gjentatte ganger. Jeg lengter dit ut når sommeren kommer.

Værøy har flotte turmuligheter. Måstad er allerede nevnt, turen dit ut tar noen timer hver vei og er kanskje litt utfordrende – det spørs på øyet som ser og foten som trør – men du verden for en naturopplevelse. Og er du sprek, tar du en rask snartur opp på Måhornet eller Måstadheia. Disse toppene ligger på cirka 400 meter. Man kan også ta en tur i Sørlandshagen, en av de merkede stiene der leder opp til Håen på 438 meter.

 

Vil man ha rolige dager, er det nok å vandre veien fra prestegården og ut til stranda med Tussen, ta at bad (kanskje), rusle på kirkegården, stikke inn i den rødmalte kirken som ble bygget i Kabelvåg i 1714 og flyttet til Værøy i 1799. Nøkkelen henger på veggen ved siden av døra frem til klokken åtte om kvelden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I kveldinga er det middag hos Hege. Du kan velge mellom forskjellige lokale retter. Vi valgte grillet tørrfisk. Den ble servert med smørstekte grønnsaker, ertepuré, aioli, bakte poteter og bacon. Det smakte himmelsk. Og barnebarnet mitt, som fikk tørrfisk for første gang, spiste og spiste og spiste. Og visst fikk vi dessert, og bestemor fikk sin kaffetår. Og selvsagt blir man servert på hvit duk hos Hege, og selvsagt er det blomster og lys på bordet. Og frokosten? Fantastisk! Mer er det ikke å si om det.

Barnebarnet og jeg bodde i hønsehuset. Et herlig hvitmalt gammelt rom. Lekre pastellfargede håndklær ligger nydelig stablet på badet. Og utenfor har gjestene sin egen lille platting med sitteplass for to.

Vi satt der ute i hagen foran hønsehuset i gylne ettermiddagstimer og leste til det nærmet seg middagstid. Om det var mulig å få servert en aperitiff? Selvsagt. Hege ordner alt en gjest måtte ønske.