Ove Eirik Jensen
Ove Eirik Jensen Foto: Hilde Jørgensen

Synspunkt | Kulturlandskap på godt og vondt

I lokale media finner vi et innlegg «Uberørt natur som hellig ku» signert av Oddmund Enoksen (OE), uten anmerking av partitilhørighet denne gang. Etter å ha lest innlegget har jeg forståelse for det. I dette innlegget raljerer han nemlig i ukjent SV-stil over de menneskene som er urolige for de kvaliteter som ligger i uberørt natur og vitenskapelig dokumenterte trusler mot forutsetningene for fortsatt liv på denne planeten.

Den saklige essensen i hans innlegg er påstanden om at «vårt velstandssamfunn ikke ville vært mulig uten de mange og store inngrep og omforminger av opprinnelig uberørt natur». Det har han nok langt på veg rett i. Problemet er at den utviklinga velferdsstaten er inne i, ikke er bærekraftig. Det kan stå mellom ønskelige, men ikke livsnødvendige, velferdsgoder og det fremtidige livsgrunnlaget på jorda.

Alle levende skapninger omformer sine omgivelser for å ivareta sine livsbehov. De fleste av disse har en kapasitetsgrense og et opplevd behovsnivå som normalt ikke utgjør noen fundamental trussel mot balansen i skaperverket. I uminnelige tider har også mennesket vært en uproblematisk del av denne balanserte syklusen. Men med min generasjon har det skjedd en fatal forandring. Kravene til det gode liv har kanskje vært en latent dimensjon i mennesket til alle tider. Med basis i menneskets intellektuelle overlegenhet blant jordas skapninger har vi nå knekket koder ved skaperverket som setter oss i stand til å ta ødeleggende snarveger i planetens prosesser.

Menneskelig aktivitet skaper kulturlandskap, og det må så være. Men resultatene av denne aktiviteten kan være ganske forskjellige. De fleste har antakelig sett bilder fra Norsk Hydros aktiviteter i Brasil. Det kan dessverre vises til for mange slike eksempler. Det er forhåpentligvis ikke slike «kulturlandskap» OE ønsker seg?

Det har etter hvert blitt så mange slike kulturlandskaper, og vidtrekkende konsekvenser av dem, at menneskeheten (kanskje med unntak av OE) nå er på veg mot en forståelse av at vi må tenke nøyere over konsekvensene av våre disposisjoner. En ting er de miljømessige verdier som bidrar til vår hverdagslige bekvemmelighet (synet av oppdrettsmerder og «uberørt» natur). Noe ganske annet er at vi angriper lengre og lengre ned i næringskjeden og dermed forstyrrer/ødelegger livsviktige mekanismer for den totale økologien. På mange andre måter ødelegger vi livsmiljøet for former for liv som er uerstattelige for sammenhengene i klodens prosesshierarki.

Et avsnitt i innlegget til OE fikk meg også til å tenke på en definisjon av forurensing som stod i ei geografibok vi brukte på ungdomsskolen i sin tid: «Forurensing er for mye av en ressurs samla på et sted». OE sier nemlig: «For tenk: Oppdrettsfisken skiter rett i sjøen». Avføring er normalt en gjødselressurs, men for hard gjødsling kan være dødelig for det liv som utsettes for dette. Folk som husker de gamle utedoene, vil vel ikke hevde at deres innhold var et attråverdig livsmiljø?

Ove Eirik Jensen

Rødt Sortland