Liknende gjelder andre skole-bygder i Vesterålen. Sortland har i sin tid hilst nyvinningen Godfjord velkommen ved å fjerne skolen.

Barnehage og skole har over årtier vist seg å virke som ankerfeste for bosettinger. Folk flest tenker og planlegger i tidsperspektiv av minst èn generasjon. Men de små skoler består eller legges ned avhengig av årlige budsjetter. I skoledebatter spørres knapt om jorder og boplasser holdes vedlike. Knapt nevnes erfaringen at elever som voksne er tilbøyelige til å vende tilbake til sin opprinnelige bygd, gitt skole og sosialt liv knyttet til den, er i behold.

Pengene styrer

Det kan være billigere for «det offentlige» å konsentrere folk fra «utkanten» til Stokmarknes eller Sortland, for ikke å si Oslo-gryta. Å tynne ut den geografiske skole-tettheten betyr ofte at folk får avkortet verdien av sin eiendom, blir på indirekte måter presset bort fra sin bygd.

Men pengene i den kommunale hånden kunne også fremmet varig bosetting over hele kommunen om levekår for barn, voksne og eldre ble utformet attraktivt. Vil si at kommuner forutsigelig nøkternt vedlikeholdt skoler, institusjoner og tjenester, men frøs kostbare unnværlige tiltak i sentrum.

Prestisje-bygg som Hurtigrute-Museet er fint å ha. The Whale – som om dyret ikke kunne kalles «Kvalen» - kan trekke enda flere turistbiler på skrøpelige veier til og fra Andøya. I den grad kommunens kasse belastes, er å spørre om ikke drikkevann på Andøya sin del av Hinnøya burde prioriteres. For øvrig kunne kanskje ordføreren i Bø inspirere kommuner som har sine innbyggere kjær og ønsker seg flere?