Både hennes eget parti og de borgerlige trakk seg fra forhandlingene i Stortinget om grunnrenteskatt på laks før Venstre ble med på et forlik sammen med Pasientfokus.

Hjertaas mener de andre har hatt feil inngang til skattesaka, når diskusjonen stort sett bare handlet om hvor mye næringa må betale, og om skatten er rettferdig.

– Skatten burde bidra til at fotavtrykket fra næringa reverseres. Det finnes forskningsprosjekter som fokuserer på fornybar energi, grønt fiskefôr, fiskehelse og lus, gjenbruk av prosessvann, og fiskeslam i en sirkulær verdikjede. Men forskninga koster, understreker hun.

Pott til miljøtiltak

Derfor mener Hjertaas at en del av pengene fra grunnrenteskatten burde gå til slik forskning og utvikling, og til støtte av klima- og miljøtiltak i oppdrettsnæringa.

– Det ville vært enklere og bedre å legge næringas penger til slike tiltak i en felles pott, mener hun.

– Jeg trur næringa ville vært mer positiv til en slik skatt eller avgift hvis den kunne vinkles positivt. Krav og bærekraftsmål kommer både fra EU og som følge av andre internasjonale forpliktelser. Hvis havbruksnæringa kunne reversere fotavtrykket i havet, som gir oss mat, tror jeg næringa selv ville vært mer for tiltaket. Og hvis man øremerket midlene, ville man vite at pengene gikk til forskning og utvikling på sirkulære næringskjeder. Det kunne til og med tenkes at nye næringer ville vokse fram som følge av dette, og at havbruket selv ville vært glad for å være en del av det, tror Hjertaas.

Stimulere offentlig-private samarbeid

Når regjeringa lover at pengene fra skatten i all hovedsak skal gå til kommunene, mener MdG-politikeren det kunne gitt mer igjen om man stimulerte og la til rette for offentlig-private samarbeid for samfunnsutvikling. Hun viser til at kommuner og fylkeskommuner sitter med samfunnsansvar og mye kompetanse, og at selskapene på sin side kunne bidratt med kapital for å skape gode lokalsamfunn.

Utrede på nytt

Krever lavere skatt og mindre byråkrati

– Næringa er en stor arbeidsgiver og bidrar til samfunnsutvikling gjennom det. Men det blir vanskelig å følge opp kravene myndighetene legger på den, og det kan være enklere å søke fritak og dispensasjoner. Den enkelte bedriften kan bli for liten til å gjøre tiltak og forskning selv, men et spleiselag som samlet hele næringa kunne bli noe helt annet. Jeg synes forhandlingene burde tatt pause, og at man burde utrede på nytt med ei slik innretning, gjerne i samarbeid med både næring og forskningsmiljøer, sier Katja Hjertaas.