Hurtigruten AS har litt etter litt flyttet virksomheten sin fra Tromsø til Oslo. Nå flytter også store deler av aktiviteten fra Oslo til London, skriver Nordlys. Selskapet deles og vil ha to hovedkontorer, det ene i Oslo og ett i London.
Den store flyttinga ut av landsdelen skjedde allerede i 2021, da hovedkontoret forlot polarbyen for ei krå av Oslofjorden. I hovedsak skal det nå skilles klart mellom Hurtigrutens kystrute – det folk langs kysten faktisk kjenner som Hurtigruta – og cruisevirksomheten i Hurtigruten Expedition, som vil ha hovedsete i London.
Det som er igjen fra fødselen i Vesterålen da Richard With modig seilte det første hurtigruteskipet nordover i 1893, er først og fremst navn, symboler og historie, som et museum, et kulturhus og et hotell på Stokmarknes. I Tromsø vil det nok fortsatt være noen ansatte inntil videre.
Siden Vesteraalens Dampskibsselskab ble kjøpt opp og gikk ut av historien i 1987, har kursen holdt stø retning gjennom nye fusjoner og oppkjøp: bort fra utgangspunktet. Økonomiske gravitasjonskrefter er tunge å hamle opp med, og det synes godt.
Rederiet som nå setter kurs ut av landsdelen kuppet i sin tid navnet Hurtigruten. Men Hurtigruta med a er noe annet.
Det er skipene vi dagstøtt hører fløyte ved anløp i havnene langs leia, som tar med vesterålinger på tur over Vestfjorden og til Tromsø, sender ut godt kledte passasjerer med store kamera på tettstedene våre, og som fortsatt har rom for gods i noen havner. Formelt er begrepet Kystruten, som staten konstruerte for å unngå navnerot, men hurtigruteskipene kommer og går, enten de er eid av Hurtigruten AS eller Havila Kystruten.
Hva sitter vi igjen med når det britiske investeringsfondet TDR Capital, Petter Stordalen og Trygve Hegnar seiler restene av de historiske rederiene vekk? Skipene går fortsatt, inkludert gamle hurtigruteskip som nå seiler i cruisefart. Så lenge staten kjøper sjøtransport i dagens havner mellom Bergen og Kirkenes, vil folk komme trygt til og fra Risøyhamn, Sortland og Stokmarknes – om enn ikke like kjapt som i bilen eller flyet. Turistene vil handle varer, tjenester og opplevelser. Sjøfolk fra Vesterålen kan fortsatt stå på brua og i maskinen. Men antall anløp kan fort komme i spill.
Uten en ledelse i landsdelen er det grunn til å frykte at interessen og forståelsen forvitrer for Nord-Norge som noe mer enn et eksotisk cruisemål. Finnsnes, Risøyhamn og Nesna står i fare for å bli fjerne navn for direktører som knapt har hørt om dem og langt mindre har satt føttene på kaia.
Kanskje må Nord-Norge være forberedt på å ta skeia i eiga hand på nytt, slik Richard With gjorde. Men inntil videre skal vi holde fast på at Hurtigruta er mer enn Hurtigruten.